Fordelen med fordeling

Egentlig burde ingen være overrasket. Allerede i midten av september lovet statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre at høstens budsjett ville bli det mest omfordelende «i nyere tid». Med «nyere tid» mente han ikke bare de åtte årene under Erna Solberg fra Høyre, men også de åtte årene før det, da Norge ble styrt av en rødgrønn regjering med Ap-leder Jens Stoltenberg som statsminister og med SV-leder Kristin Halvorsen som finansminister i de fire første årene.

Likevel ble regjeringens forslag til budsjett mottatt med flere hakeslepp da det kom i forrige uke. «En sosialdemokratisk sjokkdoktrine» lød det forbauset fra Aftenposten, riktig nok pakket inn i en kvintett av modererende forbehold: Det «kan kanskje sees på som en slags sosialdemokratisk sjokkdoktrine, i så fall». Dagens Næringsliv skrev om «hårreisende disposisjoner». På Stortinget sa Høyres nestleder Tina Bru at dette var «feil medisin». Frp-leder Sylvi Listhaug høynet med «tidenes skatte- og avgiftsbombe».

Ved valget i fjor høst fikk de partiene som ønsket en ny kurs for Norge et bunnsolid mandat med 100 representanter bak seg i Stortinget. Til nå har regjeringen Støre hatt problemer med å vise fram sitt prosjekt, og fått kritikk for ikke å omsette valgresultatet i tydelige, politiske prioriteringer. Pandemi, krig, energikrise og brutale statsrådsavganger har bidratt til å skape et bilde av en statsminister som er mer håndballkeeper på et underlegent lag, enn en toppscorer i eliteserien. Det har heller ikke hjulpet at LO og SV har presset regjeringen i full offentlighet ved begge de to siste budsjettbehandlingene.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Høstens statsbudsjett, det første regjeringen har laget fra bunnen av, var en helt avgjørende mulighet til å vise seg fra en annen og mer offensiv side. Det måtte, på en eller annen måte, besvare spørsmålet om hva som er Støres prosjekt: Hva vil han med Norge?

Med økende rente, enorme, uforutsette utgifter og stigende inflasjon, ble det snart opplagt hvordan dette spørsmålet måtte besvares. Det var ikke plass til noen signalpott på 10–20 milliarder som kunne gå til en tydelig satsing. Profilen måtte komme et annet sted. Og den måtte komme fra regjeringen, på eget initiativ, ikke i forhandlinger med SV eller etter kjeft og utspill fra LO.

Svaret ble slik: Økte utgifter skal ikke finansieres med kutt i velferd og andre offentlige ytelser. Heller ikke med massiv bruk av oljepenger, og ikke med skjerpelser for vanlige folk og bedrifter med normal inntjening. I stedet må virksomheter som nå går godt betale mer til fellesskapet. Skatteøkninger på over 40 milliarder kroner til sammen, først og fremst i grunnrenteskatt. De valgene regjeringen var nødt til å ta, da alvoret meldte seg med full kraft etter at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere kom på jobb igjen etter sommerferien og så kolonnene med røde tall, skapte til sammen en tydelig politisk profil. Resultatet ble at regjeringen endte med å gjøre det flere har etterlyst i mange måneder: Den brukte en krise offensivt til å vise fram politiske prioriteringer.

Det er ikke veldig overraskende at Aftenposten, Dagens Næringsliv, Høyre og Frp er skeptiske. Et tydelig budsjett vil selvfølgelig gjøre de politiske skillelinjene mer synlige.

Fra eksperthold vanker det derimot ros. Lørdag sa for eksempel økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo til Klassekampen at «eg synest folk som er til venstre i politikken, bør gje litt applaus til regjeringa, for dette går i riktig retning». Han avviser at budsjettet er radikalt.

Roger Schjerva, som var SVs statssekretær i Finansdepartementet fra 2005 til 2013, men som siden har meldt overgang til Ap, gir denne attesten til forslagene om grunnrenteskatt på fiskeoppdrett og kraft: «En så stor inndragning av superprofitt er ikke bare sosialdemokratisk. Det er et av de mest sosialistiske forslag fremmet av noen norsk regjering. Og likevel: Forslaget har bred faglig støtte og jeg tipper det også vil bli vedtatt av et bredt stortingsflertall». Fra interne Ap-møter meldes det om hallelujastemning.

Mesteparten av skatteøkningene på neste års budsjett er skatt på ekstreme inntekter innen kraftbransjen, og mye av det er i realiteten overføringer fra kommunene til staten – og mellom kommuner, noe Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) ikke har unnlatt å påpeke. Omfordelingen på skatt på inntekten til lønnsmottakere er på langt mindre enn summen på 46 milliarder i skjerpelser skulle tilsi, og egentlig ganske beskjeden. De som tjener under 750.000, får lettelser på til sammen 4,5 milliarder. De som tjener over 750.000, får skjerpelser på til sammen 3 milliarder. Formuesskatten økes, men bare med 2,4 milliarder, og det blir ingen arveavgift. En økning på fem prosent av arbeidsgiveravgiften for de som tjener over 750.000, skaffer 7,7 milliarder til statskassa, men den er hasteinnført som et krisetiltak for å få budsjettet til å gå i balanse, og skal etter planen avvikles allerede etter ett år.

SV vil ha en enda sterkere fordelingsprofil. I fjor fikk partiet flyttet på nesten 10 milliarder kroner. De bør ha ambisjoner om minst det samme i år. Det er også grunn til å tro at regjeringen Støre kommer med mer omfordelende politikk i de neste statsbudsjettene den legger fram.

Noen vil garantert fortsette å kalle dette hårreisende, bombe, feil og sjokk. Og sikkert andre ting, også. Kanskje særlig den rikeste prosenten i Norge, som fikk tredoblet formuene sine fra 2010 til 2020. Men for en sosialdemokratisk regjering som har gått til valg på mindre forskjeller, er dette de første skrittene på en vei som er helt riktig å gå.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen