For lut og kaldt vann

Jeg har i ni måneder laget et TV-program som involverer minoritetskvinner. Ti kvinner fra ti forskjellige land har jeg hengt sammen med hver torsdag, uke etter uke, for å øve fram til 17. mai. Da skal vi gå i tog forbi Slottet under navnet Korps United.

På et mørkt møterom spurte TV 2 meg for fire år siden: «Du som er så engasjert i flyktninger, kan ikke du lage et program rundt det?». Korpsideen ble født. Vi tar det norskeste av det norske – korps − og blander det sammen med folk som ikke føler seg integrert i det norske samfunnet. Jeg kunne laget et håndballag, jeg kunne laget Norges første minoritets-kurong-lag, men jeg valgte korps. For det er ingen reservebenk i korps. Alle er med og musikk er et internasjonalt språk. Du trenger ikke kunne norsk for å spille «Gammel Jegermarsj».

Korpset er jo én ting. Men å bli kjent med disse ti kvinnene, er noe helt annet. De har virkelig satt mine egne problemer i perspektiv. Jeg har ikke sendt 500 jobbsøknader, jeg har ikke sittet i båt med et barn i armene over Middelhavet. Jeg har ikke gått fra slektning til slektning gjennom Uganda og tigget om penger til skolegang. Jeg har heller ikke vokst opp i Norge på et flyktningmottak. Fire av dem er her for kjærligheten. De har ofret venner, familie og et sosialt liv for den ene mannen! Du tenker at det kanskje er enkelt? Tenk en runde til.

Vi nordmenn er ikke kjent for å være det mest sosiale, utadvendte folkeslaget. Når du kommer fra et land der det sosiale livet ute står i sentrum, der folk inviterer, er spontane og ikke planlegger lenge i forveien, skjønner jeg at du får sjokk. Tenk å komme til et land der du én kveld tror du har fått en ny venn fordi dere har danset på fest, mens vi den neste dagen omtrent ikke sier hei til hverandre. Sånn er vi nordmenn. Jeg leter ikke etter noen nye venner i voksen alder. Jeg har venninner som er rasende på meg fordi jeg ikke har hatt tid til dem siden vi var 24. Venner skaper dårlig samvittighet. Helt til jeg fikk meg ti nye.

Vi har ledd mye av dette i korpset mitt. Over hvordan vi nordmenn har et enormt fokus på at ting er koselig, men på våre premisser. Søndagstur = koselig. Skitur = koselig. Men hvis du går forbi et hus der du kjenner noen, så kan du ikke ringe på og forvente at du blir bedt inn på kaffe og kaker og ha det koselig. «Er du gal?» ropte jeg til kvinnene. «Jeg hadde aldri åpnet hvis venner ringte på en søndag uanmeldt. Da ødelegger du jo hele dagen min og alt jeg skal rekke å gjøre. Du må melde fra om din ankomst, så klart». Skamfullt tenkte jeg at dette er typisk oss i byene. På bygda er de mye snillere med naboen, tipper jeg. Uten å bli helt sinnafinsk som Sanna Sarromaa, så kan vi øve oss på det sosiale her i landet. Jeg har begynt selv nå med disse ni månedene. Henge med kvinner jeg aldri hadde brydd meg om på gata.

Jeg syns minoritetskvinner ser så triste ut. Når ser du voksne minoritetskvinner sitte og slappe av sammen rundt et kafébord for eksempel, med latterkrampe? Det ser jeg sjelden. Jeg ser menn, jeg ser ungdommer, men kvinnene føler jeg alltid er på vei et sted. Til eller fra jobb, hente unger, handle inn mat. Endelig fikk jeg satt med ned og ledd med kvinner fra andre kulturer og lært ting om meg selv og landet vårt. De hater for eksempel disse strenge parkeringsreglene i Norge. Jeg elsker dem jo. Jeg elsker at du får bot hvis du står på fortauskanten på skrå og ødelegger for alle andre enn din egen ego-parkering. Misforstå meg rett, jeg hater parkeringsselskapene, men jeg liker de strenge reglene. «I deres land er det jo kaos», roper jeg til dem. «Sånn kan det ikke være.» Typisk norsk.

Jeg er mest fornøyd med mitt land, så klart. Men så kommer vi til ting jeg ikke er så fornøyd med. Når siviløkonomen som har master og har jobbet i stort internasjonalt firma med høy stilling, får beskjed fra NAV: Du kan få jobb som barnehageassistent eller renholdsarbeider. Og hun går til barnehagene og søker jobb og får beskjed: Du er for overkvalifisert. Da tenker jeg: Men for faen da, Norge. Hva er dette for et system? Hvorfor får ikke mine kvinner jobb de er utdannet til? Mange av dem kan norsk. Og en del av dem blir ikke flinkere i norsk fordi de vasker som nattevakt på sykehus. Alene. Hvem skal lære deg norsk, da?

Jeg kan, tenkte jeg etter noen måneder sammen med korpset. Jeg kan lære deg norsk. Så jeg dro hjem til en av korpsaspirantene, satte meg til foran PC-en hennes og sa: «Vis meg norskprøven du må bestå for å få den jobben du er kvalifisert til, altså barneskolelærer». «Okei», svarte hun og viste meg den digitale norskprøven du må ta for videre studier eller bruke utdannelse fra et annet land i Norge. Og der satt jeg, time etter time, med mine toppkarakterer i både bokmål og nynorsk og svetta. For testen går på tid.

Det var en svært kronglete tekst om de tidligste universitetene i Europa, i Noyon i Frankrike, og Karl den Store. Når du ikke leser norsk fort, bruker du mye tid bare på å forstå hva som står der. Jeg ble forbanna. Jeg hadde lyst til å forenkle alt. Ikke fordi jeg ikke krever at folk skal klare seg i samfunnet. Jeg vil at alle skal snakke norsk like mye som jeg vil at de skal spille i korps, men fordi jeg vet at disse prøvene og norsk-kursene koster skjorta. Det er ikke bare å ta en ny. Jeg var så naiv at jeg trodde alle nykommere som kommer til Norge får dette gratis, men det koster tusener.

Det verste var oppgavene der bokmål og nynorsk var blandet inn i hverandre og da vi skulle finne fem synonymer for «barna mine går for lut og kaldt vann». Da måtte vi faktisk drikke et glass med Baileys for å takle det. Det var i denne settingen jeg spurte henne: «Hvorfor bor ikke barna dine her med deg og mannen din?». Og hun svarte: «Det går ikke. For denne leiligheten er bare på 20 kvadratmeter og du må kunne bevise at du har eget rom til barna, hvis du skal ta dem med hit til Norge».

Jeg så meg rundt i det knøttlille rommet. Følte meg så dum. Jeg kan så lite om alle disse reglene. Regler som jeg ellers elsker, men som jeg aldri forholder meg til så klart. For jeg trenger ikke å bevise for noen at mine barn har sitt eget rom. Mine barn kan gå for lut og kaldt vann og fem synonymer opp og fram før noen griper inn. Fordi jeg snakker flytende norsk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Sigrid Bonde Tusvik

Komiker. Skriver hver fjerde uke i Dagsavisen.