Farlig seilas

Denne helga gikk det galt for minst 15 mennesker som satt ut over Middelhavet, fra Nord-Afrika mot Europa. Den internasjonale organisasjonen for migranter (IOM) melder at de klarte å redde 95, mange av dem sterkt nedkjølt, noen forbrent.

Det skjer bare et par dager etter at 150 ble stoppet, og returnert til Libya. Så langt i år har nesten 9.000 kommet over Middelhavet til Europa, mer enn 200 er bekreftet omkommet på havet. Dette er omtrent som i tilsvarende periode i fjor. Ifølge IOM er 3.700 returnert til Libya i samme periode.

Men dette er bare den spede starten på sesongen, og nå forbereder kystvakt fra flere land seg, sammen med hjelpemannskaper.

For det er i mars og april sesongen starter for alvor. Slik har det vært i alle år siden 2016, da antallet som satte ut falt drastisk etter toppåret 2015. Det året kom over en million til Europas kyster, særlig fra Tyrkia til Hellas, og fra Libya til Italia. Siden har både antallet og rutene endret seg. I fjor kom i overkant av 95.000, i hovedsak fra Nord-Afrika til Italia og Spania.

Les også denne: Fakebba Fatty hadde aldri vært på havet før han satte seg i en overfylt båt i Libya (+)

Men samtidig som antallet som setter over nå kun er en tidel av det det var i 2015, er antallet som dør på veien bare redusert til en tredel av hva det var i 2015. De siste årene har altså en større andel av de som forsøker å nå Europa dødd på veien over Middelhavet.

Rekorden i antall ankomster i 2015 skyldtes i hovedsak krigen i Syria. Den påfølgende flyktningstrømmen endte i hovedsak i Syrias naboland. For noen gikk veien om Nord-Afrika, og det borgerkrigsherjede Libya, der også andre flyktninger og migranter forsøkte å ta seg over Middelhavet. Da EU og Tyrkia inngikk en avtale i 2016 ble ruten om Libya den viktigste ruta. Da satte man inn innsatsen først langs kysten av Libya, så enda lenger sør, i transittlandet Niger.

Men det at flommen er redusert til en bekk, betyr ikke at flyktningene og migrantene er borte. En del av dem har i stedet tatt andre veier både innad i Afrika, og ut av Afrika. I år kan det være at det er rutene fra Marokko til de spanske Kanariøyene eller over Gibraltar som blir den mest trafikkerte. I tillegg vil mange, som før, bli sittende fast i transittland som Sudan, Niger eller Libya. Det som er sikkert er at de som fortsatt forsøker å ta seg nordover, tar enda større risiko enn før, både langs rutene gjennom Sahara og over Middelhavet. Den desperate reisen er blitt enda mer desperat, og forsøk på å skremme folk fra å dra, synes ikke å virke.

Les mer: EU vil bruke milliarder på land i sør for å få slutt på ulovlig migrasjon

Siden 2015 har EU forsøkt å være et slags trafikkpoliti på disse rutene, gjennom et eget Afrikafond, som også Norge har bidratt til. Fondet har vært en slags samlesekk for støtte til prosjekter med hensikt å styrke håndteringen av migrasjon, og, som det så fint heter, «eliminere årsakene til den».

Det siste er man kanskje lenger unna enn noen gang. For å lykkes må man få orden på blant annet Libya. Mali og Niger. Men man trenger også økt innsats mot fattigdom og uro andre steder, som i resten av Sahel, og på Afrikas Horn. For årsakene til at folk setter ut over Middelhavet, eller ut fra Vest-Afrika mot Kanariøyene er ikke dårlig kontroll med grensene, det er ustabilitet og fattigdom i opprinnelseslandene. Og der har det på mange måter gått fra ille til verre det siste året.

Les også denne: – Man kunne jo prøvd å erstatte ordet «båtflyktninger» med «bergensere»

I Sahel er islamister på frammarsj i flere land. I løpet av februar sto de bak flere angrep på både lokale styrker og styrker under FN-flagg i Mali. I Niger, der det nylig ble avholdt valg, er det også tegn til at aktiviteten og angrepene øker. Det samme kan sies om Burkina Faso og Nigeria. Og heller ikke Tsjad er politisk stabilt. I tillegg har tiltak for å stagge covid-19-smitte, rammet økonomien i Vest-Afrika hardt.

På den andre siden av kontinentet, på Afrikas horn er heller ikke forholdene blitt noe bedre. Folk er fortsatt på flukt fra krigene i Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Situasjonen er ikke avklart i Sudan, og det er uro i Etiopia. På toppen av det hele er det også økt spenning mellom Etiopia og Sudan. Sudan er altså både et transittland for flyktninger på vei nordover, og et opprinnelsesland for mange på flukt. Derfra går rutene opp gjennom den libyske ørken, eller den går vestover mot Tsjad og inn i Sahel.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Afrikafondet var ment å vare ut 2020. Tidligere i februar la EU i stedet fram en ny strategi for Middelhavsregionen. Strategien ønsker å styrke håndteringen av migrantstrømmer ytterligere ved å investere i overkant av 70 milliarder kroner i landene sør for Middelhavet. Uka etter deltok den franske presidenten Emmanuel Macron på et videomøte med de såkalte G5- landene – Mali, Tsjad, Burkina Faso, Mauritania og Niger. Dette har vært noen av de viktigste partnerne for den framskutte grensekontrollen Frankrike, og EU, driver i Afrika.

Men strategier og planer redder ikke de som allerede er på vei mot Middelhavet eller over. I overkant av 200 har alt omkommet, før sesongen starter for alvor. EU har så langt brukt fem år på å smøre prosjektmidler tynt utover en rekke prosjekt og sikkerhetstiltak i et belte tvers over Afrika fra Senegal til Somalia.

Mens innsatsen i Middelhavet for å redde dem som alt har reist ut, har man dels overlatt til frivillige og humanitære organisasjoner, ut ifra en dårlig belagt påstand om at redningsoperasjoner er det som får folk til å dra. Etter fem sesonger med stadig høye tapstall i Middelhavet, bør den påstanden være lagt død.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.