Eventyret om Europa og det norske folkestyret

Ofte når jeg leser kommentarartikler i Dagens Næringsliv og Aftenposten om vårt forhold til Europa, tar jeg meg i å tenke at de har rett. Ja, selvsagt skulle vi alle, også jeg, vært bedre orientert om det som skjer i Brussel.

At ja, det er utvilsomt noe provinsielt over mitt forhold til viktige avgjørelser i EU-systemet.

Avgjørelsene har enorm betydning for samfunnsliv og politikk i Norge, og jeg sitter langt unna og strekker meg ikke langt nok for å få med meg hva som skjer, og hva det betyr.

For de har nemlig rett i en påstand til, de mest EU-entusiastiske pennene: Det er vanskelig å henge med i EUs irrganger. Skal man bli god til å følge med og rapportere, må man lære seg systemet gjennom å følge med og rapportere.

Hittil er dette altså en aldri så liten mea culpa av en tekst: EU er viktig for landet og samfunnet vårt, og jeg burde gjøre mer for å lære og skrive om det jeg lærer.

Men det er plass til tua culpa også. Denne gang med de borgerlige mediene, tanta og næringslivsavisa, på anklagebenken.

For hvor er dere når EU-spørsmålet handler om det norske folkestyret og forholdet til Brussel? Hvorfor er dere ikke til stede i landets høyeste domstol når den skal lytte, diskutere og avgjøre de store spørsmålene i vårt forhold til Brussel?

Høyesterett behandlet ACER-spørsmålet i fire fulle dager i uka som gikk. Aftenposten var ikke i salen, mens DN etter sigende sendte en fotograf innom. Det har ikke blitt produsert imponerende mengder stoff om rettssaken, for å si det forsiktig.

Jo da, jeg hører det såkalte motargumentet. Det er jo bare nasjonalister og bakstrevere som bryr seg om noe så kjedelig som Norge i forholdet til Europa.

Har du ikke fått med deg, hører jeg dem smile overbærende, at EU er eneste farbare vei om vi skal redde klimaet? Og hvordan skal lille Norge, pottitt og graut™, stå imot når Kina og USA bygger hver sin blokk?

Påstandene kan være riktige, eller de kan være gale. Ingen av dem gjør det mindre viktig å avklare forholdet mellom det norske folkestyret og den europeiske integrasjonen.

Det er nemlig ikke bare EU-systemet som er komplisert. Også Norges forhold til dette EU-systemet er tung materie.

Nasjonalstaten er jo så mye mer enn en abstrakt idé og kulturelt fellesskap og heia Norge. Nasjonalstaten Norge er rammen for demokratiet vårt. Du vet, det vi er så opptatt av i disse dager, i innspurten av en lokalvalgkamp.

EU-tilhengere som liker å kalle oss andre nasjonalister, ser gjerne bort fra dette ubehagelige faktumet: Det norske folkestyret stanser ved Svinesund og Grense Jakobselv. Skal dette folkestyret avgi makt til en høyere enhet, er det en delikat operasjon som må utføres med største forsiktighet.

Det er nettopp denne operasjonen som ble diskutert i høyesterett denne uka. Det var derfor jeg var på plass i retten. Jeg ønsket å få noen avklaringer om hva som kreves for at demokratiet skal kunne gi bort makt til overnasjonale institusjoner. Om hvor grensen går for at det norske folkestyret gir bort så mye makt til EU at begrepene våre blir meningsløse.

Det er vanskelige spørsmål, som griper direkte inn i den politiske virkeligheten i Norge.

Og de borgerlige mediene kunne ikke bry seg mindre, tilsynelatende.

Og enda verre: NRK, som også glimret med sitt fravær i retten til tross for en voldsom – og godt organisert – klagestorm.

EU-vennene har vel omtrent opphavsrett på uttrykket «provinsiell», så jeg burde finne et godt, konkurrerende adjektiv for å beskrive deres tilnærming til Europa-spørsmålet i uka som gikk. Men jeg får nøye meg med å slå fast at det er pussig å observere den manglende interessen – fra miljøer som gjerne slår seg på brystet med sin voldsomme kunnskapstørst.

Men for all del. Det kan jo hende de føler på det samme ubehaget når de leser denne teksten som jeg gjør når de kjefter på meg for å ikke bry meg om det som skjer i Brussel.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator