Etter pandemien

“Lost generation” ble betegnelsen på menn som mistet ungdomstiden fordi de lå i skyttergravene under 1. verdenskrig. Ett år inn i koronapandemien nærmer vi oss om ikke en fredstraktat i Versailles, så i det minste muligheten for helgetur til Paris. Feriene, pubrundene, restaurantbesøkene og det sosiale er det mange av oss ser mest fram til så snart de to sprøytene er satt i armen.

Og dermed er vi tilbake til normalen, med 12. mars 2000, nedstengt samfunn, hamstring av doruller, vaksinekrangling mellom by og land og en landsfaderlig Bent Høie som minner? Forfatter og journalist Sven Egil Omdal skrev nylig en kommentar der han sammenlignet tiden etter pandemien med tiden etter 2. verdenskrig. I Norge tok samlingsregjeringen under Einar Gerhardsen fatt på en omfattende oppbygging av Norge, blant annet med sosialminister Sven Oftedal fra Stavanger som fødselshjelper for velferdsstaten. Etterkrigspolitikerne hadde brukt tiden i fangenskap til å identifisere problemene, krisene, utfordringene og alt av ka då ittepå som ventet dem der hjemme.

Regjeringen har med viktig hjelp fra opposisjonen på Stortinget drevet med kontinuerlig krisehåndtering det siste året. Norges overlegne statsfinanser har gjort det mulig å forlenge permitteringsperioder, tilpasse reglene for dagpenger og ikke minst holde næringslivet flytende med krisepakker og kompensasjon for faste, uunngåelige kostnader. At en del av hjelpen har vært av typen dumsnill og gått i eiernes lommer i form av utbytte, er en type lærdom regjeringen strever med å ta inn over seg.

Enda viktigere er det å identifisere de menneskelige kostnadene framover, og det er her Norge bør se 76 år tilbake i tid og prøve å finne fram til et kriseforlik. Et forlik er nok alt annet enn det et Ap på jakt etter seg selv ønsker, men det bør være mulig å komme sammen om noen felles tiltak. Hva med vår tids “lost generation”, ungdommer på slutten av videregående og i begynnelsen av studiene – ungdommer som på toppen av alt knapt vil ha en sjanse på boligmarkedet? Hva har de unge tapt av kompetanse? Skal vi regne med at dette går i likeste laget? Hva med de lavt utdannede og dårlig betalte som jobber i reiseliv og i butikker? Kommer de tilbake i heltidsstillinger? Kommer det en plan for de mange som vil få langtidsskader etter å ha vært syke? Har vi lært såpass om beredskap at det bygges opp lagre av medisinsk utstyr og vaksinefabrikker?

Ett år med pandemi har lært oss mye, blant annet at korona forsterker forskjellene som var der før 12. mars 2020.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis