Et stikk av dårlig samvittighet

Det er mange gode grunner til å være provosert over og irritert på stortingsrepresentantenes livsførsel: Bedrageri med reiseregninger, fete bevillinger til fest og moro på skattebetalernes regning, metoo-skandaler og brudd på koronareglene, fortjener de refs og kritikk for. Men ikke for å si ja til en vaksine regjeringen tilbyr dem fordi de har en samfunnskritisk funksjon. En vaksine de burde fått for lenge siden.

Like før vi gikk inn i pinseferie, tikket det inn en epost til Norges 169 stortingsrepresentanter. Fredag ettermiddag fikk de tilbud om vaksine fordi regjeringen plutselig hadde forstått at de hadde en samfunnskritisk funksjon. Langt utpå lørdagen kom en ny epost med beskjed om at de som ville ha vaksinen, måtte takke ja til den innen søndag klokka 14. Verken presidentskapet eller de parlamentariske lederne var orientert på forhånd. Eneste varsel var de to epostene fra Stortingets administrasjon.

Det gikk som det måtte gå. Det ble kaos. Enkeltrepresentanter valgte å benytte anledningen til å slå billige politiske poenger. Torstein Tvedt Solberg i Ap åpnet ballet da han fikk solgt inn en sak til VG om at han takket nei til vaksine og heller ville gi sin dose til en lærer. Ledende politikere med sterke populistiske gener fulgte etter. Trygve Slagsvold Vedum sa nei. Audun Lysbakken sa nei. Sylvi Listhaug sa nei. Bjørnar Moxnes sa nei. Siv Jensen sa nei.

Det ingen av dem ofret en tanke, var at dette ikke handlet om dem. Tilbudet gikk ikke til Torstein, Trygve, Audun, Sylvi, Bjørnar, Siv og alle de andre, som en slags personlig gave de kunne velge å gi videre til en utvalgt person de mente fortjente den mer. Tilbudet gikk til Norges parlamentarikere fordi de har en helt spesiell og kritisk funksjon i folkestyret. De lager lover og bevilger penger. De fører demokratisk kontroll med regjeringen. I disse dager jobber de nesten døgnet rundt med å få ferdig komitéinnstillinger, debattere saker og votere over lovforslag. Selv om de tar ferie i juni, blir ikke Stortinget oppløst. Blir det nødvendig, kan de sammenkalles på kort varsel i løpet av sommeren. Det er ikke utenkelig at det faktisk skjer når vi står midt i en alvorlig pandemi.

De har heller ikke noe valg. Etter Grunnlovens paragraf 73 kan ikke Stortinget holdes med mindre minst halvparten av representantene – altså 87 stykker – er til stede. Under pandemien har regelen vært at de heller ikke skal være flere enn 87. Det betyr at folk må droppe debatter. Det betyr at representanter som er pårørende til folk i risikogrupper må holde seg i Oslo og ikke kan reise hjem til sine kjære. Og det betyr at et smitteutbrudd på et uvaksinert Storting kan få svært alvorlige konsekvenser.

Farsen ble likevel ikke komplett før den aller viktigste politikeren i Norge når det gjelder håndteringen av pandemien, også takket nei. Helseminister Bent Høie avslo å ta vaksinen han var blitt tilbudt av regjeringen han selv sitter i. Det gjorde han selvfølgelig fordi han tenkte på hvilket signal han sendte. Men hvilket signal var det - egentlig? Det han i realiteten gjorde, var å si at han setter frykten for kritikk høyere enn å ta ansvar for at den som leder landet i en krise, er beskyttet. Den personlige kostnaden veide tyngre enn det offentlige samfunnsoppdraget. Han og de andre vaksinenekterne burde også tenkt litt over hvor usolidarisk det er å bidra til det presset som regjeringskolleger, høyesterettsdommere og stortingspolitikere ble utsatt for på grunn av deres handlinger. Flere kilder på Stortinget bekrefter at representanter som egentlig hadde tenkt å si ja til vaksinen, takket nei til den fordi de ikke orket å stå i den skittstormen som hadde blåst opp.

Torstein Tvedt Solberg har helt rett i at lærere og barnehageansatte burde vært vaksinert for lenge siden. De er blitt utsatt for smitte hver dag det siste året, uten at de har hatt beskyttelse, og ofte uten mulighet til å holde avstand. Men Solbergs vaksine gikk sannsynligvis til en person i sentraladministrasjonen som rykket fram. Den gikk i alle fall ikke til en lærer.

Debatten om stortingsvaksinene er et veldig godt eksempel på at billige populistiske poenger og dårlig begrunnet moralsk indignasjon skaper meningsløse og overflatiske debatter. Ansvaret for det kan deles ganske rettferdig mellom feige politikere og lettvinte synsere.

Det er nemlig all mulig grunn til å være både rasende og fortvilt over folk som sniker i vaksinekøen og som tusker til seg doser de kunne klart seg uten, mens andre blir glemt og dør i hopetall. Unge, friske mennesker i Norge og andre rike, vestlige land vil få vaksine lenge før folk i risikogruppen eller helsearbeidere i fattige land får det. USA, EU og Storbritannia har støvsugd markedet for å sikre seg selv – til tross for at det er mennesker i lavinntektsland som har deltatt i den kliniske testingen av vaksinene. Ifølge Leger Uten Grenser er malariaprogrammer og kreftprosjekter satt på vent, meslingvaksinasjoner har stoppet opp og flere kvinner har måttet ty til utrygge og livsfarlige aborter fordi koronaviruset knekker et allerede svært mangelfullt helsetilbud.

Fordi vestlige land – også Norge – støtter legemiddelfirmaene i at de ikke behøver å frigi sine patenter slik at fattige land kan få tilgang til billige kopivaksiner, beholder disse landene sin plass bakerst i køen. De er ikke uker eller måneder, men år unna å få vaksinert sin befolkning.

Vær gjerne sint på stortingsflertallet. Men kjenn etter om det ikke føles riktigere å bruke den energien på å kritisere dem for mangel på internasjonal solidaritet, enn for at de bidrar at landets viktigste demokratiske institusjon er i beredskap.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen