Et presteskap for den gode moral

Vi har jo alle våre kjepphester. En av mine, som jeg slett ikke er alene om, er at en venstreside som ikke lenger snakker om rike og fattige, om klassekampen, skal slite med å begrunne sin eksistens.

Nå får denne tesen støtte.

Venstresiden har opphøyd seg selv til et presteskap hvis fremste oppgave er å sørge for den gode moral, skriver den franske superøkonomen Thomas Piketty i sin nye bok, «Capital et idéologie».

En av mine beste venner bor i Sverige. Han er den mest renrankede sosialisten jeg kjenner, hele hans tilværelse er lagt opp rundt det å være en førstelinje i klassekampen.

Det er et godt hode på denne vennen min, så oljearbeiderens sønn er blitt doktor og jobber i akademia i Sverige.

Typisk nok, for slik har venstresidens utvikling vært i vår verden, viser Piketty: Sosialdemokratiet har gitt mange av oss utdanning og løftet oss ut av arbeiderklassen.

Det har gjort noe med de politiske prioriteringene.

Denne vennen min setter arbeid mot kapital øverst av alt, men han er også mitt barometer på hva som beveger seg på den mest aktive og rettroende venstresiden.

Nå handler alt om å redde jorda. Men det er plass til annet nytt fra ytre venstre flanke i Sverige også når vi møtes.

For noen år siden var tesen at om vi bare fikk bukt med rasismen, ville klassekampen vinnes nærmest av seg selv. (Ja, dette var sent på kvelden, og utspillet minnet mest om en prøveballong fylt med C2H5OH.)

For noen uker siden lærte jeg at debatten nå går på venstresiden i nabolandet om det vil være riktig å ta i bruk rasebegrepet.

Alt dette for å vise at det ikke alltid er like lett å henge med på hva som er venstresidens prioritering av sakene på den politiske dagsorden.

Det som er sikkert, ifølge Piketty, er at det ikke lenger er kampen mot økonomiske forskjeller.

Pikettys nyeste foreligger enn så lenge bare på fransk. Denne kommentaren er således basert på et oppsummerende notat på norsk, skrevet av professor i historie Kjetil Ansgar Jakobsen på oppdrag av Tankesmien Agenda.

Pikettys bok er oppfølger til den overraskende bestselgeren «Kapitalen i det 21. århundre».

Piketty baserer seg på statistiske tidsserier når han beskriver hvordan de økonomiske ulikhetene har utviklet seg over tid, og treffer en tydelig konklusjon: Nå øker forskjellene igjen.

I denne nye boken setter Piketty seg fore å forklare hvordan ulikhetene begrunnes gjennom historien, fra middelalderen til i dag. Vår nære fortid får merkelappen sosialdemokratiets tidsalder. Vår samtid kaller Piketty hyperkapitalismen.

Hvorfor stanset den historiske kampen for omfordeling som preget den sosialdemokratiske perioden og som hadde kommet langt hos oss oppe i det europeiske nord?

Kommunismens sammenbrudd er en forklaring.

Omfordeling ble brakt i vanry av det feilslåtte eksperimentet i øst, og det fantes ikke lenger noe alternativ, for å parafrasere Margaret Thatcher. En annen forklaring er at venstresiden ikke har klart å løfte det sosialdemokratiske prosjektet til overnasjonalt nivå, ifølge Piketty.

Og så er det den tredje forklaringen, som har gitt tittelen til denne kommentaren: Store deler av venstresiden har sluppet kampen mot sosiale forskjeller og gjort seg til et presteskap for den gode moral.

De sosialdemokratiske partiene jakter velgere i den akademiske middelklassen, som har vokst som følge av sosialdemokratisk politikk.

På veien har sosialdemokratene mistet grepet om arbeiderklassen, sin tradisjonelle base. Der venstre/høyre-aksen tidligere var uttrykk for klassemotsetninger, består skillet i dag av en rivalisering mellom utdanningseliter og pengeeliter, argumenterer Piketty.

Piketty viser, som han gjorde i «Brahmin Left vs Merchant Right» i 2018, hvordan demokratene i USA, tradisjonelt et parti for arbeiderklassen, for første gang fikk flertall blant de ti prosent rikeste i landet ved valget i 2016.

Det skjedde etter den valgkampen der demokratenes kandidat Hillary Clinton omtalte deler av velgermassen i USA for en «kurv av forkastelige», og milliardæren Donald Trump ble valgt til president.

For å forklare hva som skjer, søker Piketty tilbake til den tidligere samfunnsformen «trefoldige samfunn», eller stendersamfunnet.

Her var presteskapet førstestanden, krigeradelen andrestanden og folket utgjorde den store tredjestanden.

Piketty henter begrepet brahmaner fra det indiske kastesystemet, og snakker om en brahmaniserings-prosess. Den innebærer at en klasse skriftlærde får politisk makt ved å gjøre krav på moralsk og intellektuell overlegenhet, og på den måten prege samfunnet med sine verdier – og begrunne sosial ulikhet ut fra disse.

I dag er deler av venstresiden førstestanden og «bærer av en middelklassemoralisme som virker fremmedgjørende» på arbeiderklassen, oppsummerer Jakobsen Pikettys påstand.

Krigeradelen i andrestanden er byttet ut med en økonomisk adel.

Trenden er tydelig over hele verden, til den grad at venstresidens (la gauche Brahmane) brahmanisering er et hovedtrekk ved vår tid, ifølge Piketty.

Det skal ikke veldig mye fantasi til for å fylle begrepet med innhold hentet fra vårt eget land. «Syklende vegetarianere i hovedstaden» mot «dieseldrevne rånere på bygda», eller «realister» mot «godhetstyranner» i innvandringsdebatten.

På et nivå mer verdig brahmanere: Debatten mellom forfatter Kjartan Fløgstad og resten av Kultur-Norge om den franske forfatteren Edouard Louis for noen år siden, eller mer direkte: Debatten om det er identitetspolitikk eller klasseperspektivet som skal ha forrang på venstresiden.

Hva skal vi bruke dette nye analyseapparatet til?

Må venstresiden nå slippe kampen for seksuelle minoriteter og mennesker med mørk hudfarge, slutte å kjøre elbil og begynne å spise kjøtt igjen for å tiltrekke seg velgere fra arbeiderklassen?

Selvsagt ikke.

En levende venstreside har rom for å kjempe på flere fronter, selv om vi kanskje er uenige om hvor skoen trykker som mest.

Men kanskje skulle vi bruke Pikettys brahmaniseringsbegrep til å trekke fram fra glemselen et annet begrep: Klasseforakt. Det kommer garantert ingenting godt ut av at venstresiden ikke lenger vil – eller makter å – snakke med arbeiderklassen.

Det burde være nok å nevne Donald Trump for å bekrefte den påstanden.

Jo Moen Bredeveien

Kommentator