Endelig, en god barnehage på ekte

Vår barnehage er den beste. Vi foreldre snakker om de ansatte som våre engler. Men, har vi sett nå: Heller ikke vår barnehage har vært så god som den kan være. Som den skal være. Må være.

Vi leverer i porten. De ansatte tar imot barna en etter en, og mine rekker knapt å gi en klem og rope «hadet» før de løper inn. En ny dag! Med venner, trygge voksne, spennende eventyr.

Nesten hver morgen ringer telefonen, enten fra avdelingen til barn #1 eller fra den minstes i første etasje.

Les også: «Det går helt strålende. Bedre enn noensinne, faktisk»

Før innebar slike telefoner sykdom, og var jevngode med endt arbeidsdag. Nå svarer vi at jo visst, minstemann har spist frokost, eller «søren, du har rett, vi glemte vannflaska i dag». «Det går bra, vi finner en flaske her».

Takk, vi vet. Det går bra. Bedre enn noen gang, faktisk. Som ved et magisk pennestrøk, eller «koronavirus» og «nedstengning av samfunnet», som det også heter, har vi fått den barnehagen våre politikere later som vi alltid har hatt.

I alle fall siden 2018, da regjeringen innførte en såkalt bemanningsnorm.

Den sier at det skal være maks tre barn under tre år og maks seks barn over tre år per voksen i barnehagen. Og den har aldri blitt fulgt, annet enn på papiret. Ikke før nå.

Det er på ettermiddagen vi merker det best, når de kommer ut, ferdige for dagen. Minstemann først, som oftest. Løpende, full av energi og lykkelig over å se pappa igjen. Han kysser adjø og takk for i dag og roper «hadet» og «adios», eller egentlig «ade» og «ajos», og akkurat da kommer storebror.

Han er så rak i ryggen. Så glad, trygg og harmonisk.

Han snakker med de ansatte om alle eventyrene som venter i morgen, og kan finne på å drøye lenge før han gir pappa en klem. Rundt oss: Andre hoppende barn, jublende barn. Trygge barn. Alle er sett, hele tida. Fordi det er nok voksne på jobb hele dagen.

Så vil de ansatte kanskje mene at jeg overdriver forskjellen. At det er så mye å gjøre med smittetiltakene nå at de er like slitne som før, og ikke har mer tid.

Det er sikkert også riktig. Men dette er ikke en tekst om dem. Det er en tekst om å være pappa, og å se hvor godt det gjør barna å ha mange nok trygge voksne rundt seg. Som de har nå, både den store og den lille.

Sånn er det nå, men sånn har det ikke vært.

Barnehagen vår er åpen i sju timer under denne forsiktige oppmykingen, ikke i ti, som i hverdagen. Før krisa. Det er like mange voksne på jobb som før.

Som Pia Halvorsen, daglig leder i en Kanvas-barnehage, skrev i Dagsavisen tidligere denne uka: Endelig oppfyller norske barnehager bemanningsnormen.

Det er seks barn per voksen for de store, og tre for de små. Hele dagen.

Ikke som før krisa, da disse dagsverkene ble spredt tynt utover den ti timer lange åpningstiden. Bemanningsnormen er plutselig ikke bare til for at regjeringen kan late som om den har gjort noe, men finnes i virkeligheten. I den virkeligheten vi sender barna våre inn i.

I fjor sommer gikk en artikkelserie i denne avisen om hvorvidt det er bra at 92,2 prosent av barna våre går i barnehagen. Serien ble sparket i gang av feministnestor, psykolog og tidligere SV-politiker Torild Skard.

Hun slo i bordet med forskning som viser at morstilknytningen er så sterk før barnet fyller to år at avstanden som barnehagen skaper mellom mor og barn, er skadelig for de minste barna.

Debatten gikk sommeren gjennom, om senere barnehagestart og sekstimersdag.

Om tilrettelegging for kvinner på jobb, med egne ammerom og barnehager i tilknytning til arbeidsplassen. Det var store ord som «kapitalisme» og nære ord som «omsorg». Bak det hele lå ett enkelt spørsmål: Hva er det beste for barna?

Forskning viser at barn som har lange dager i barnehagen, har høyere nivå av stresshormonet kortisol enn barn som går hjemme, eller har kortere dager i barnehagen.

All forskning på norsk barnehage viser at den er helt middels, i sterk kontrast til hva vi får inntrykk av i den politiske debatten (den er jo best! I hele verden!).

Våre fremste barnehageforskere sier at vi må gå fra å tenke kvantitet, altså full barnehagedekning, til å fylle barnehagedagen med kvalitet. Bemanningsnormen et fint første steg – om den oppfylles. Men heller ikke mer, sier de som forsker på barnehagen.

Og så kom krisa, og våre øyne ble åpnet.

«Kravet til grunnbemanning (bemanningsnorm) og pedagogisk bemanning (pedagognorm) gjelder antall årsverk i barnehagene, og er ikke knyttet til hvem som er fysisk til stede i barnehagen til enhver tid», skriver Kunnskaps-departementet i et høringsnotat i forbindelse med koronaloven. Derfor, slår departementet fast, er det ikke behov for å gi unntak fra bemanningsnormen under koronakrisen.

Fordi, og dette er mine ord: normen betyr ingen verdens ting. Det er et voldsomt knefall.

Og et bevis på at vi foreldre blir holdt for narr når politikerne dingler bemanningsnormen foran oss for å vise at barna har det så trygt og godt i barnehagen, så vi kan ubekymret fortsette å bidra til samfunnsmaskineriet her vi sitter og skriver kommentarer.

Journalist Simen Tveitereid skrev en kritisk bok om barnehagen for mer enn ti år siden. Han opplevde at alt som kunne tolkes i retning av at barnehagen er bra, ble overdrevet og dels misbrukt. Det negative ble feid under teppet. Tveitereid sendte ikke ettåringen sin i barnehagen. Han følte seg som en del av et stort eksperiment, der barna var prøvekaniner.

Jeg kjenner igjen følelsen. Vi sendte minstemann i barnehagen i fjor høst med dårlig samvittighet. En evig klump i magen. Skader vi barnet vårt nå?

Nei da, lover politikerne. Og innfører en bemanningsnorm som bare er en teoretisk størrelse. Et fikenblad.

Når jeg skriver dette, hører jeg eldstemann og vennene gå forbi utenfor stuevinduet. Jeg stiller meg i skjul og ser dem gå forbi, hånd i hånd. Ut på nye eventyr.

Det er trygt og godt, og jeg vet at jeg skal hente han og broren om noen timer, og de vil begge ha vokst enda mer i løpet av dagen. De har sett og blitt sett, mer enn vanlig. Og når dagen er over i barnehagen har vi ennå mange timer igjen til å være sammen. Slik det burde være.

Bemanningsnormen, innført av politikerne med pauker og selvskryt, er et første skritt mot barnehagen slik den skal være. Skritt to er å faktisk gjøre normen reell. Så får vi diskutere andre løsninger framover. Kortere arbeidsdag for oss alle? Eller i det minste oss med små barn?

Politikerne våre, enten de hører til på høyre eller venstre side, skal ikke lenger få slå oss i hodet med at dette er så bra. For nå har vi sett. Vi vet hvor god barnehagen kan være, og skal være.

For barnas skyld. For mine to, og for dine.

Jo Moen Bredeveien

Kommentator