En tapt mulighet

Året går mot slutten. Varmen fra i sommer trekker seg tilbake. Novemberkulda siger inn over landet. Det er tid for å gjøre opp status. Hva fikk vi egentlig ut av det forløsende, politiske oppgjøret med tankegodset bak 22. juli, som kom i forbindelse med tiårsmarkeringen i sommer?

Unge Høyre-leder Ola Svenneby åpnet opp for et helt nytt ordskifte da han skrev en kronikk i Vårt Land om hvorfor høyresiden i enkelte spørsmål har andre muligheter enn venstresiden til å påvirke det han kalte «sine velgere», og dermed også et større ansvar: «Det har en annen effekt hvis Sylvi Listhaug går ut mot økende islamofobi, enn hvis Jonas Gahr Støre gjør det,» skrev han.

Det var som om en demning brast. «Vi må snakke sant om 22. juli», sa Jonas Gahr Støre. Erna Solberg sa endelig at dette dreide seg om et terrorangrep rettet mot Arbeiderpartiet og AUF. Tidligere har både hun og forgjengeren Jens Stoltenberg valgt å si at det var et angrep på Norge. Det er ikke feil, men det dekker over det faktum at det er snakk om et politisk motivert angrep rettet mot det norske sosialdemokratiet og dets framtid: ungdommen.

Hva betyr alt dette – egentlig? Hva innebærer det å snakke sant om det høyreekstreme terrorangrepet? Hvorfor var akkurat Ap og AUF plukket ut som mål?

Vi har gode kilder når vi leter etter svarene på disse spørsmålene. Et flere hundre siders manifest og en mange uker lang rettssak gjør at vi kan stave terroristens begrunnelse med store, svarte bokstaver: Konspirasjonsteorien som brakte ham til regjeringskvartalet og Utøya handler om at arbeiderbevegelsen begår landssvik. På forrædersk vis er Ap alliert med destruktive, muslimske krefter. Ved å legge til rette for masseinnvandring, erstatter de etter hvert norsk kultur med fremmedkultur, og den opprinnelige hvite, kristne og norske befolkningen blir fortrengt av mørkhudede, muslimske utlendinger.

Et helt sentralt begrep i denne konspirasjonsteorien er snikislamisering: I det skjulte sørger alliansen mellom venstresiden og muslimene for at fremmede skikker og tradisjoner, hentet fra koranen og sharia, snikes inn i det norske samfunnet. Det engelske uttrykket Stealth islamization sier noe om hvordan konspirasjonsteoretikerne hevder at dette foregår. Stealth er betegnelsen på militære fartøy og maskiner som ikke synes på radaren.

Konklusjonen er uunngåelig: Arbeiderpartiet setter hensynet til fiendtlige muslimer foran rettighetene til norske borgere. Eller for å si det med daværende justisminister Sylvi Listhaugs ord, i Facebook-posten som førte til hennes avgang: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del».

I 2013, da Frp gjorde seg klart for regjeringsmakt etter valgseieren, sa nestleder Ketil Solvik-Olsen at han angret på bruken av ordet «snikislamisering». Ut over det har selvransakelsen og ettertanken vært fraværende. Det var daværende Frp-leder Siv Jensen som hadde introdusert ordet i norsk politisk debatt fire år tidligere, i en tale til Frps landsstyre. I 2013 nektet hun fortsatt å beklage. Erna Solberg ble spurt av en TV 2-reporter om hva hun syntes: Burde Jensen be om unnskyldning, slik Solvik-Olsen hadde gjort? Ved siden av Solberg sto Siv Jensen. Hun hvisket følgende til den påtroppende statsministeren: «ikke kommenter». Hun ble hørt. «Det har jeg ingen kommentarer til. Det er en gammel debatt som jeg tror vi er ferdig med for lengst,» var Solbergs svar.

Etter det høyreekstreme terrorangrepet mot al-Noor moskeen i Bærum i 2019, et angrep som var inspirert av det samme mørke tankegodset som lå bak 22. juli, valgte en av kvinnene tilknyttet moskeen å hilse ved å ta seg til hjertet, i stedet for å strekke ut hånden, da kronprins Haakon kom på besøk for å vise sympati og støtte. «Dette er snikislamisering», var Siv Jensens kommentar.

Det kan hende hun ikke forsto det tunge alvoret som ligger i dette begrepet da hun først brukte det i 2009. Man må anstrenge seg til det ytterste for å oppvise nok godvilje til å tro på at hun ikke skjønte det i 2019. Men nå, i år, etter sommerens debatt, er det rett og slett ikke troverdig at Jensen ikke er klar over hva hun gjør når hun tviholder på et nøkkelord fra en konspirasjonsteori i sitt vokabular.

Det er en rimelig forventning at Jensen skulle velge å gripe muligheten hun fikk da hun ga ut selvbiografien sin denne uka. Den var en perfekt anledning til refleksjon.

Men nei. «En ting jeg virkelig ikke angrer på, er at jeg brakte uttrykket snikislamisering inn i den politiske debatten. (...) Jeg har aldri beklaget det og ser heller ingen grunn til å gjøre det», lyder hennes bastante konklusjon.

Også når det gjelder Facebook-posten som felte Sylvi Listhaug, velger Siv Jensen å hoppe over alvoret. Det har skapt reaksjoner. For å si det med Halvor Hegtun i Aftenposten: «Det var ingen fillesak, ingen tilfeldig tabbe på Facebook, ikke et resultat av politisk spill eller mediers heksejakt, som førte til at Listhaug gikk av som justisminister i 2018. Listhaug gikk av fordi hun hadde kommet med noe som ikke bare var grovt og usant, men uforenlig med å være norsk justisminister».

Når oppgjøret ikke kommer, blir konsekvensen at bruken av det konspiratoriske ordet fortsatt hefter ved Siv Jensens politiske ettermæle. Det er trist, men det er hennes eget ansvar at det blir slik. Hun hadde muligheten denne uka. Den ble ikke brukt. For alle oss andre bør konklusjonen være en annen: Det er ikke greit å bagatellisere dette tankegodset, eller å insistere på å benytte slike uttrykk. Ord betyr noe. Konspiratorisk tankegang fører til destruktive handlinger.

Siv Jensen er ikke lenger Frp-leder. Sylvi Listhaug har overtatt. Av en eller annen grunn føles det fåfengt å håpe på at hun skal ta det oppgjøret som Siv Jensen aldri tok.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen