En ny økonomisk virkelighet

Når statsbudsjettet legges frem, diskuterer vi oftere hva pengene brukes på, enn hvor pengene kommer fra. Det er kanskje naturlig: Hva pengene brukes på er ofte målbart og konkret, og kan direkte berøre folks hverdag. Som barnehagepriser, barnetrygd og nivået på ulike ytelser.

Hvor pengene kommer fra er litt mer abstrakt: Oljefondet, skatteinntekter eller éngangsinntekter gjennom utbytter eller ubrukte avsetninger til pandemitiltak er i større grad bare navn på kolonner i en tabell.

Kanskje er dette også årsaken til at skiftende regjeringer har syntes det er lett å ty til oljefondet eller éngangsinntekter for å dekke langsiktige utgifter: De vet at selve inndekningsforslaget får mindre oppmerksomhet enn hva pengene brukes på. Slik trumfer kortsiktig gevinst – positiv omtale her og nå – langsiktig bærekraft.

Det er ikke noe galt i å bruke penger fra oljefondet. Det er til for å brukes. Handlingsregelen for bruk legger opp til en gradvis innfasing av penger, slik at det fortsetter å være generasjonsfond – som også består for dem som kommer etter oss. Men det vi har sett over tid er at når det kommer kriser som også har økonomiske dimensjoner, økes oljepengebruken uten at den tas tilsvarende ned når krisen har passert. Tre sentrale eksempler er finanskrisen i 2008, oljeprisfallet i 2014 og koronapandemien i 2020 og påfølgende år. Også tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen kom med formaninger om dette i årstalen sin for drøye to år siden: «Hver gang [slike kriser har inntruffet] har overføringene fra fondet til statsbudsjettet økt, men uten å bli vesentlig redusert i etterkant».

Oversatt til politiske hverdagsbekymringer betyr dette at vi normaliserer et vedvarende høyt oljepengeforbruk. Så til de grader at det knapt er en reell politisk debatt om at nesten 20 prosent av statsbudsjettet dekkes av oljepenger. Det betyr at våre langsiktige velferdsutgifter er avhengig av minst to faktorer: At vi ikke får plutselig prisfall for olje eller redusert etterspørsel, og at vi ikke opplever fall i aksjemarkedene som varer over tid og som svekker totalverdien av oljefondet. Skjer én av delene, eller begge samtidig, vil det kunne vesentlig svekke vår evne til å dekke innbyggernes fundamentale velferdsbehov.

Det paradoksale er at vi bruker oljepenger med den ene hånda – samtidig som vi bruker den andre hånda til å jobbe for redusert internasjonal etterspørsel etter vår fremste eksportvare: petroleum.

Norge ønsker å ta en pådriverrolle internasjonalt for flere fornybarinvesteringer, slik at vi kutter nok utslipp i tide. I høst kom nyheten om at regjeringen vil opprette en ny, statlig garantiordning for private aktører som vil bygge ut fornybar kraft i utviklingsland. Under klimatoppmøtet i Dubai nylig ble det til slutt landet formuleringer om at landene skal «omstille seg bort fra fossil brensel i energisystemet». EU-landene har tidligere signalisert at de ønsker å få slutt på sine langsiktige gasskontrakter fra 2049 og ut. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke vil kjøpe gass etter dette. Men ved å si nei til langsiktige kontrakter, signaliserer de tydelig til eget marked om å legge om driften i mest mulig fornybar retning.

I tillegg lener den norske strategien for utslippskutt frem mot 2030 seg fortsatt tungt på kjøp av klimakvoter, for å nå målene i Parisavtalen i samarbeid med EU. Klimautvalget 2050 problematiserer dette ved å påpeke at «Å utsette utslippsreduksjoner øker samtidig risikoen for sen og brå omstilling, og kan gi stiavhengighet som gjør omstillingen dyrere på et senere tidspunkt».

Med andre ord: Vi finansierer andres omstilling, og svekker vår egen, slik at framtidige markedsendringer for fossile energikilder vil kunne ramme oss enda hardere i framtiden.

20 prosent av statsbudsjettet utgjør omtrent 400 milliarder kroner for 2024-budsjettet. Det er nesten dobbelt så mye som vi bruker på de regionale helseforetakene. Eller 18 ganger så mye som politibudsjettet. Konsekvensene av et fall i aksjemarkedene som gjør at de totale verdiene i oljefondet blir vesentlig mindre, vil bli store. Da vil realavkastningen være lavere, og muligheten for å fase inn oljepenger i statsbudsjettet være betydelig redusert.

Denne virkeligheten er i ferd med å innhente oss samtidig som utgiftene til folketrygden økte med 60 milliarder kroner fra 2023 til budsjettforslaget for 2024. Igjen: Dette er bare økningene. De totale utgiftene til ytelser fra folketrygden er på rundt 650 milliarder kroner.

Vi har lenge blitt varslet om endringer i befolkningssammensetningen som vil føre til at særlig utbetalinger av alderspensjon skyter fart. Nå er endringene her, og utviklingen vil fortsette i denne retningen: Med flere som trenger omsorg og har krav på pensjonsutbetalinger, og færre som er i arbeid og kan finansiere dette. Noe som gjør øvelsen med å redusere oljepengebruken enda vanskeligere. Særlig hvis du legger til en mer spent sikkerhetssituasjon enn på lenge, økte forsvarsbudsjetter og en tilstrømning av flyktninger fra Ukraina tilsvarende mer enn Sandnes’ befolkning i løpet av mindre enn tre år.

I dette bildet er det uheldig at diskusjonene om landets økonomiske situasjon utgjør korte blaff omtrent rundt fremleggelsen av statsbudsjettet om høsten og senere revidert nasjonalbudsjett påfølgende vår. Slik landet vårt nå er stilt, ville det vært nødvendig med mer dyptgripende diskusjoner om hvordan vi rigger oss for en ny økonomisk virkelighet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hadia Tajik (DA)

Stortingsrepresentant (Ap), tidligere statsråd