Drillo på sokkel. Med pælær

Og det er enda enklere nå i en tid da toppfotballen vil skru til enda en omdreining i den vanvittige pengekarusellen som verdens mest populære sport er blitt. Kommunisten Olsen, som han selv kaller seg, er imot både fotballens utvikling og heder i form av statuer, men er ikke helt motvillig. For det ville jo vært et morsomt paradoks om nettopp han ble den første som ble stående i bronse utenfor Ullevaal stadion.

I dag er Ole Gunnar Solskjær manager i Manchester United, en av de tolv klubbene som vil skape den nye superligaen som skal forlate fotballens demokratiske oppbygning. Vi venter på hans budskap om han egentlig vil dette. Men det er grunn til å minne ham på at han neppe hadde havnet der hvis ikke Egil Olsen hadde tatt ham ut på landslaget i 1996. Scoringen hans mot Aserbajdsjan på Ullevaal det året ble døråpneren til en eventyrlig karriere i Premier League.

I dette tiåret fikk Norge inn over 20 spillere i verdens mest attraktive liga. Hvorfor? Fordi det norske landslaget under «Drillo» ble et utstillingsvindu for internasjonale agenter og klubber. Hele denne gjengen som utgjorde «Drillos» fikk både spillerkarrierer og viktige roller i norsk fotball. De vet hva som skapte det.

Drillo selv var i sin aktive karriere imot proffotball. Han ville ikke engang snakke med klubber som prøvde seg, blant dem Leeds United. På 50- og 60-tallet fikk ikke norske utenlandsproffer, som vi kalte dem, spille på landslaget. Olsen hadde sin lojalitet i Østsiden, ikke engang Fredrikstad FK var aktuelle å spille for. Men han strakte seg til Vålerenga da han ble student i Oslo og senere Sarpsborg og Frigg. Lillestrøm prøvde seg med å tilby en leilighet på Skjetten, men det var uinteressant. Det var noe umoralsk over betalt fotball. Å bli spillende trener i Frigg var mye mer interessant.

Norges Fotballforbund har ingen tradisjon i å sette opp statuer. Det er greit nok. Drillo synes ikke en 15. plass i VM (som formelt ble utfallet av seieren over Brasil i 1998) er noe å markere. Men han glemmer det store bildet. Hvordan han som første landslagssjef klarte å løfte Norge inn på den store scenen. Inn i en virkelighet som nå er i ferd med å gå av hengslene i sitt profittjag.

Olsen måtte ha på slagstøvler på vått gress på grunn av sine helseplager. «Pælane» ble et varemerke. I dagens bilde kler de ham enda bedre. Tom Lund står utenfor Åråsen, Nils Arne Eggen utenfor Lerkendal, John Arne Riise (flest landskamper) utenfor arenaen i Ålesund. Olsen må stå utenfor Ullevaal stadion. Ikke bare for å hedre ham, men også som et symbol på den tida da fotballen tilhørte folket.

Reidar Sollie

Journalist i Dagsavisen.