Det ulydige motet

For mer enn 20 år siden kastet jeg en bløtkake i ansiktet på daværende kommunalminister Sylvia Brustad (Ap).

Det vil si: Det var vel Bente som kastet, eller kanskje Gøril. Min jobb var å få Brustad til å komme ned i lobbyen på et hotell i Bergen. TV-kameraene vi hadde sørget for at var til stede, fanget opp at Brustad fikk en kremete kake i ansiktet, og at vi løp vår vei etter en kort appell.

Vi kalte oss Bergen bløtkakebrigade (BBB), en avløper av Boligaksjonen i Bergen. Vi protesterte mot regjeringens boligpolitikk, eller snarere: Mangel på sådan. Vi fikk oppmerksomhet lokalt og nasjonalt, og noen av oss fikk bot og betalte den – delvis finansiert av et kakelotteri på Torgallmenningen.

Vi bedrev sivil ulydighet. Og vi mislyktes. Boligmarkedet har løpt løpsk på de 20 årene som har gått.

Store norske leksikon definerer sivil ulydighet som et politisk virkemiddel i form av lovbrudd eller brudd på andre offentlige bestemmelser som begås i full offentlighet og åpenhet. Det skjer fordi den som begår lovbruddene, føler seg mer forpliktet av andre verdier og normer enn av lovteksten.

Det er en god beskrivelse av det som skjedde i Oslo i forrige uke. Samer og representanter for sivilsamfunnet blokkerte inngangen foran flere av statsmaktens viktigste bygg. Aksjonistene visste at det de gjorde var ulovlig, og at det vil få konsekvenser. De gjorde det likevel, fordi saken – respekt for samenes rettigheter og frykt for kulturell utslettelse – er viktig.

Svenskene kaller det civilkurage, sivilt mot. Det er en fin måte å si det på. Det var mye sivilt mot på gatene i hovedstaden i forrige uke.

Og aksjonistene lyktes, i alle fall enn så lenge. Etter nesten 500 dager med stillhet rundt Høyesteretts avgjørelse om at vindparken på Fosenhalvøya i Trøndelag ikke er i tråd med samenes menneskerettigheter og at konsesjonen er ugyldig, snakket plutselig hele landet om saken.

Det viser styrken i sivil ulydighet. Men kanskje også avmakten. Det kommer an på reaksjonen til statsmakten framover.

Sivil ulydighet er på sitt beste når den utføres som i Oslo. Når urfolk i tradisjonelle drakter sitter skulder ved skulder med svenske klimaaktivister og norske naturvernere, og med styrke og tyngde framfører sitt budskap.

Når aksjonistene ikke klager på å bli båret bort til en ventende politibil, og er villige til å betale boten – som uansett ikke vil svi så mye, fordi sivilsamfunnet har samlet inn penger til formålet.

Kakekasting er kanskje morsommere enn å sitte på asfalt i minusgrader, men det befinner seg i en gråsone. Sivil ulydighet skal være ikkevoldelig. Vi kastet kake før terrorangrepet i USA 11. september 2001. Trusselbildet mot politikerne var et annet. Like fullt omtalte PST (da POT) stuntet som «denne nye formen for politisk motivert vold».

Bare noen år senere ble den unge mannen som kastet kake på finansminister Kristin Halvorsen, behandlet røffere enn oss. Han ble dømt til 30 dager ubetinget fengsel.

Hva som er innenfor og ikke, endres over tid. Rosa Parks drev sivil ulydighet da hun nektet å flytte seg på bussen i Alabama i 1955. Nå framstår det latterlig at det var et lovbrudd. Også Mahatma Gandhis bruk av sivil ulydighet mot britene i India, for å ta et eksempel av mange, framstår i ettertid som en rettferdig og nødvendig kamp.

Rosa Parks var, som Gandhi og for den saks skyld oss i BBB og demonstrantene i Oslo, villig til å ta konsekvensen av sin handling. Det er kanskje den viktigste definisjonen: Den som begår sivil ulydighet, aksepterer og følger det øvrige regelverket og samfunnets normer.

Det er ikke en revolusjonær handling, men et forsøk på å få samfunnsutviklingen inn på et nytt spor. Å tvinge staten til å respektere konvensjoner og urfolks rettigheter, i tilfellet samene og de andre demonstrantene i Oslo. Til å ta helt nødvendige grep om boligmarkedet, ifølge oss i BBB.

Man kan være enig eller uenig i så vel sak som aksjonsformen. Men det er grunnleggende forskjell mellom «politisk motivert vold» og sivil ulydighet. Et samfunn trenger ventiler der sivilsamfunnet kan reise seg opp og brøle ut sin misnøye. Og statsmakten trenger et korrektiv.

Det har heldigvis politiet i Oslo skjønt. Her i avisa fanget vi på video hvordan politibetjentene som bar bort en demonstrant, sørget for at kofta hennes ikke skrapet bakken. Det er et fint bilde på at demokratiet vårt fungerer selv om vi kan være uenige, og selv om noen mener saken de brenner for er så viktig at de stiller seg over loven.

Les flere kommentar av Jo Moen Bredeveien

Men hva skjer nå? Samene har fått en beklagelse fra staten, og en innrømmelse av at vindparken på Fosen er et pågående menneskerettighetsbrudd. Det er ikke lite, men det er trolig ikke nok.

Aksjonistene som nå har pakket sammen, vil anta sin bot. De har fått oppmerksomhet om saken. Nå vil de forvente handling.

I mellomtiden pågår menneskerettighetsbruddet. Ingen er bøtelagt for å drive uten gyldig konsesjon på Fosen. Selv om meningene om kollisjonen mellom urfolks rettigheter og storsamfunnets behov er delte i befolkningen, kan ikke det norske samfunnet leve lenge med den uavklarte situasjonen.

Det kan ikke aksjonistene heller. Forrige gang en lignende konflikt pågikk, fikk demonstrantene under Alta-aksjonen moralsk rett i ettertid. Men de tapte saken. Det kan fort skje igjen. I verste fall vil det lede til en politisk apati og grunnleggende mistillit blant dem som deltok i aksjonen i forrige uke.

Altså det tvert motsatte av sivil ulydighet, som grunnleggende sett representer en tro på at vi sammen kan bli bedre, og en vilje til å ta noen personlige støyter for å være den som går foran i kampen for forandring. Med andre ord noe av det fineste vi har i et samfunn.

Men jeg må innrømme at jeg i ettertid er usikker på hvor lurt det var å kaste den kaka.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator