Det tyrkiske problemet

En gutt skulle en gang gjette etnisiteten min, og spurte om jeg var kurder. Jeg svarte at det var jeg ikke, men at han nærmet seg.

«Da er du i hvert fall ikke tyrker», sa han skråsikkert.

Begrunnelsen?

«Ingen tyrkere ville identifisert seg med kurdere».

Det gjorde meg trist og opprørt.

Den kurdiske befolkningen utgjør omtrent 20 prosent av befolkningen i Tyrkia. De har lenge blitt diskriminert, og deres identitet har blitt forsøkt kuet og hvisket ut av den tyrkiske staten. Eksistensen til den kurdiske kulturen og språket har ikke blitt anerkjent. Utøvelse av kulturen har periodevis ført til arrestasjon og straff. Helt frem til 2008 var det for eksempel ikke lov til å snakke eller undervise på kurdisk på tyrkiske universiteter.

Som kvinne forventer jeg at menn tar kampen for likestilling med oss. Som minoritet i Norge forventer jeg at etniske nordmenn tar kampen for anti-rasisme med oss.

På samme måte bør kurderne, som en minoritet, forvente at majoriteten tar kampen for deres rettigheter og likeverd med dem.

Men ikke alle er enige i dette.

Tidligere i år ble Tyrkia og Syria offer for et av de mest dødelige jordskjelvene i moderne tid. Hele byer ble ødelagt og flere enn 50.000 mennesker mistet livet. I Tyrkia var det den sørøstlige delen av landet som fikk hardest gjennomgå, og byer med overvekt av kurdiske innbyggere.

Blant dem som ville hjelpe pårørende etter skjelvet var skuespillerne i den svenske Netflix-serien «Young Royals». De satte i gang en innsamlingsaksjon på sine respektive sosiale medier hvor de oppfordret til å sende penger til «Kurdistan».

Dette fikk tyrkiske twitter-. og instagrambrukere til å se rødt. Kommentarfeltene var fulle av folk som fordømte skuespillerne, og lovet at de aldri ville se på programmet igjen. De uttrykte sin skuffelse over at skuespillerne kalte det Kurdistan og ikke Tyrkia.

Jeg har selv familie og slekt som ble hardt rammet av jordskjelvet. Men det var nesten like skremmende å se hvordan kurderne nærmest ble lynsjet skriftlig av den tyrkiske fansen til Netflix-serien.

Pengene gikk til de samme menneskene uansett hva man hadde kalt landet, og personlig bryr jeg meg mer om menneskeliv enn om landegrenser og definisjonsspørsmål i en akutt krisesituasjon.

Hatet mot kurderne er også synlig i mer hverdagslige situasjoner hos enkelte tyrkere. Jeg har opplevd å bli frarådet å date kurdere, og hvis jeg ved et uhell antar at noen som egentlig er tyrkere viser seg å være kurdere, kan jeg i noen tilfeller bli møtt med avsky og fornærmelse.

Men hvis vi ser bort fra dem som rett og slett ikke vil, er det ikke så rart at mange tyrkere ikke tar sjansen på å stå ved kurdernes side, og kjempe deres kamp med dem.

Hvis man stemmer på eller uttrykker støtte til det fredelige, pro-kurdiske partiet HDP (Folkets demokratiske parti) i Tyrkia, kan man bli kalt terrorist-sympatisør. Man kan også risikere å bli terrorlistet av tyrkiske myndigheter og nektet innreise til Tyrkia hvis man kjemper for kurdiske rettigheter.

For det finnes også tyrkere som støtter kurderne. Men de tør ikke snakke åpent om det, nettopp i frykt for å bli kalt terrorister, eller nektet innreise til Tyrkia. Til og med folk som bor her i Norge hvor vi har ytringsfrihet og det skal være trygt å si det du mener. Jeg kjenner på dette selv. Men skal vi virkelig la oss kneble?

Jeg snakket med flere før jeg skrev denne teksten. De var bekymret. «Skal du virkelig begi deg ut på det minefeltet?», fikk jeg blant annet høre. «Er det verdt det?».

Ja, det er det.

For hvordan kan vi stå så tydelig opp mot diskriminering i Norge, samtidig som vi lukker øynene for det som skjer i hjemlandet vårt?

Flere kurdiske journalister og aktivister blir for eksempel urettmessig fengslet og varetektsfengslet i Tyrkia med en eneste begrunnelse: at de angivelig har en forbindelse til det staten anser som anti-tyrkiske terrororganisasjoner, hovedsakelig PKK, uten bevismateriale for at det faktisk stemmer.

PKK, eller Kurdistans Arbeiderparti, er en militant organisasjon som ble formet på 1970-tallet av en gruppe radikalt venstreorienterte studenter. Til tross for at navnet tilsier at de er et politisk parti, er de ikke det, og har heller aldri ønsket å være det. PKK skiller seg fra pro-kurdiske partier i Tyrkia ved at de bruker våpen og militær makt i stedet for å gå gjennom systemet for å få politisk makt. Organisasjonen er terrorlistet av Tyrkia, USA, og EU, mens FN, Russland og Kina ikke har listet PKK som en terrororganisasjon.

Det er bekymringsverdig at president Recep Tayyip Erdoğan nå også etterlyser kurdiske «terrorister» i Sverige som en del av forhandlingene med Nato og Sverige. Ikke fordi jeg ikke mener at man skal bekjempe terrorisme, men problemet er at helt vanlige kurdere, og andre som støtter kurdernes kamp, blir stemplet som terrorister. Et eksempel er Mehmet Sirac Bilgin, som til tross for at han har vært død i flere år, etterlyses som terrorist av Tyrkia.

Ved å kalle folk terrorister over en lav sko, skapes det frykt i befolkningen, og kurdere som kun ønsker å få grunnleggende rettigheter som å kunne snakke språket sitt fritt, svartmales.

Det er heller ikke slik at de pro-kurdiske partiene i Tyrkia nødvendigvis støtter PKK. Men når de ikke aktivt tar avstand fra dem, så er det også fordi de er avhengig av å få støtte og stemmer fra den kurdiske befolkningen i Tyrkia, forklarer Nichole F. Watts i boken sin «Activists in Office - Kurdish Politics and Protests in Turkey».

Ved å ikke ta avstand fra PKK, selv om de ikke nødvendigvis støtter metoden deres, gir de den kurdiske befolkningen et lovlig alternativ til terroren.

Disse partiene viser at det er mulig å endre systemet fra innsiden, fredfullt, istedenfor å ty til vold og våpen – som både PKK og den tyrkiske staten gjør.

Denne nyansen er helt avgjørende, men Erdoğan og andre tyrkiske nasjonalister bruker frykten for terror polariserende og til sin fordel, uten å anerkjenne det politiske dilemmaet de pro-kurdiske partiene står ovenfor.

Det sies at du ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Men uretten som rammer kurderne er likevel også vår urett, fra et demokratisk og menneskerettslig perspektiv.

Og kanskje viktigst – som medmennesker, søstre og brødre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Asli Altunøz

Journalist i debattredaksjonen