Det republikanske monster i USA

Donald Trump har forlatt Det Hvite Hus. Voldelige Trumptilhengere er fjernet fra Kongressen etter det første alvorlige forsøk på statskupp i USAs historie. Gjennom et plettfritt gjennomført demokratisk valg er Joe Biden innsatt som landets 46. president.

I Kongressen har demokratene knappest mulig flertall i Senatet og et marginalt flertall i Representantenes Hus. Men de har flertall.

Så hva er galt?

USA befinner seg i en krise der landet risikerer å revne langs ytterkantene. Flertallet av republikanere i Kongressen, derav 14 i Senatet og 139 i Representantenes Hus, ønsket å begå statskupp ved å underkjenne 20 millioner lovlig avgitte stemmer ved presidentvalget.

De samme republikanere, og flere til, vil trolig stemme mot å dømme Trump i riksretten som starter i dag, tirsdag, til tross for at presidenten oppfordret til stormingen av Kongressen den 6. januar. De får støtte fra flertallet av republikanske velgere.

Les også statsviter om USA: «Betydelig risiko for overgang til fullt diktatur»

I Representantenes Hus sitter en kvinnelig republikaner som angivelig støtter at speaker Nancy Pelosi bør henrettes med en kule i hodet, uten at dette fører til annet enn milde reprimander fra flertallet av hennes partifeller. Hun fikk stående applaus i partigruppen da hun tok avstand fra noen tidligere uttalelser. Men hun beklaget ikke spesifikt sin støtte til en Facebook-kommentar om at Pelosi burde likvideres.

Det amerikanske samfunn har aldri i nyere tid vært i en lignende situasjon. Dette dreier seg ikke om noe overflatefenomen. I dypet av befolkningen rører det seg stemninger så grumsete og farlige at selve samfunnsbygningen vibrerer i bærebjelkene.

Sentralt i malstrømmen av voldsforherligelse og krav om å forkaste demokratiet står det problem som har ridd det amerikanske samfunn som en mare gjennom fire hundre år: Rasismen.

Donald Trump har gitt rasismen ansikt. Han har gang på gang pustet til ilden med sin ros til grupper med hvitt overherredømme og undertrykkelse som mål. Trump skapte ikke den amerikanske rasisme. Men han spente den foran sin politiske paradevogn.

Les også denne: Dette er Demokraten som kan ødelegge for Biden i Senatet: – Han kommer til å ha mye makt

Spørsmålet som gnager inn til kjernen av det amerikanske samfunnet er hvorfor rasistiske holdninger slår så brutalt ut i dagens situasjon. Det finnes mange forklaringer. En av dem er mangelen på et grunnleggende oppgjør med landets fortid: slaveri, undertrykkelse, diskriminering og enorme klasseskiller. Men fortiden overskygges likevel av fremtiden.

Om en knapp generasjon vil den hvite monopolmakt være demografisk forbi. Da vil dagens minoriteter – afroamerikanere, hispanics/latinamerikanere, asiater, urbefolkning og andre – til sammen utgjøre et flertall i befolkningen. I flere delstater er dette i ferd med å skje.

Reaksjonen fra deler av den hvite befolkning lar ikke vente på seg. Den har nesten alltid tatt det som sin naturgitte rett å utøve den politiske og sosiale makt i USA. Det gjelder i mindre grad kvinner enn menn, i mindre grad unge enn eldre, og i mindre grad utdannede enn hvite eldre menn uten college eller universitetsutdannelse.

En del av disse gruppene har selv i liten grad tatt del i den amerikanske drømmen om velstand og fremgang. For den siste generasjonen har oppdriften i beste fall stagnert. Men til tross for sin sosiale vanskjebne lever de med en idé om rasemessig overlegenhet. Når samfunnet nærmer seg det punkt at minoritetene ikke lenger aksepterer underlegenhet, utløser det et blindt raseri i enkelte miljøer. Sosiale medier dyrker vrangforestillingene.

Den unge poeten Amanda Gorman som deltok ved innsettelsen av Joe Biden, har sin egen historie fra oppveksten. I puberteten tok hennes mor henne til side, ikke for å fortelle om blomsten og bien, men for å lære henne Miranda, et begrep som omfatter hvilke rettigheter man har som arrestant i USA.

Historien forteller mer enn noe annet om hva som møter svart ungdom ute i samfunnet. Amerikansk politi preges fortsatt av en systemrasisme som går ut over afroamerikanere, særlig ungdom. Nødvendigheten av å fortelle et barn om hvilke rettigheter hun har dersom politiet går til pågripelse, gir et dypt innblikk i rasismens karakter i USA.

Les også denne om Amanda Gormans opptreden: «Poeter - la oss skaffe oss poeter!»

Ved stormingen av Kongressen 6. januar fantes det i mobben knapt en afroamerikaner eller en person med utpreget latinamerikansk eller asiatisk utseende. Mobben besto alt overveiende av hvite menn og noen hvite kvinner. De utgjorde mange av de mest hatefulle og voldelige utgrupper i USA, Proud Boys, QAnon, Oath Keepers, Three Percenters, foruten selvbestaltede militsgrupper fra flere delstater, blant annet Michigan og Ohio.

Å storme Kongressen med det konfødererte flagget, selve symbolet på slaveriet, vaiende over seg, forteller hvilke reaksjonære holdninger som preger disse gruppene. De er Trumps kjernetropper. Han hisset dem opp til å marsjere mot Kongressen for å omstøte et fritt og demokratisk valg. Det slipper han unna med. Flertallet i det republikanske partiet tør ikke ta oppgjøret, de frykter flertallet av republikanske velgere som ser på Trump som sitt forbilde og som støtter løgnen om valgfusk.

Valget av Barack Hussein Obama som president i 2008 ga det første tunge signal om at monopolmakten forvitrer. Det republikanske partiet valgte obstruksjon og ikke-samarbeid som sitt våpen. Etter to år som president ble Obama møtt i Kongressen av et republikansk flertall som la hans forslag i skuffen ved ankomst til Capitol Hill. Enda verre ble det da republikanerne også vant flertall i Senatet. Ute i befolkningen mobiliserte den hvite «tea party» bevegelsen, vel finansiert av republikanske millionærer. Store deler av det som fantes av moderasjon i det republikanske partiet ble ryddet av veien, til fordel for kandidater med høyreekstreme og rasistiske holdninger.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Det republikanske partiet har skapt sitt eget monster som det ikke blir kvitt. Samtidig som partiet representerer samfunnsgrupper med en svinnende andel av befolkningen, tviholder det på støtten fra store og farlige grupperinger som vil demokratiet til livs. Selvsagt finnes grupper blant republikanerne som ser med avsky på disse holdningene, og partiet og dets kandidater merker at private pengebidrag tørker inn. Men den republikanske lederen i Representantenes Hus, Kevin McCarthy, har oppøkt Trump i Mar-a-Lago i Florida for å drøfte hvordan partiet skal kunne vinne Kongressvalget om knappe to år.

Republikanerne befinner seg i monsterets egne klør. Rasisme, løgner, konspirasjonsteorier og dyrkelsen av fascistiske idealer om hvit overlegenhet blir møtt med unnfallenhet og frykt for mobben som partiet selv har sluppet løs. Foreløpig sporer man få og forsiktige tegn til å endre kurs. Det imponerer neppe noen når partilederen i Senatet, Mitch McConnell roser Liz Cheney, for at hun stemte for valget av Biden, og kritiserer konspirasjonsdronningen Marjorie Taylor Greene, for hennes støtte til å å skyte Nancy Pelosi, uten at det får andre konsekvenser enn at hun mister et komiteverv.

Republikanerne kan ufortrødent fortsette å obstruere prosessene ved kommende valg der de har makt til å gjøre det, ved inndeling av valgkretser til fordel for partiet (gerrrymandering), ved undertrykkelse av valgdeltakelse og ved regelrett diskriminering ved stemmelokalene. Kampen for demokrati er ikke vunnet i USA.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.