«Det globale sør» kan ikke redde oss

Det siste året har begrepet «det globale sør» dukket opp stadig oftere, som et slags fortidens spøkelse.

I Klassekampen kunne jeg nylig lese en faretruende tekst om alt det skumle som kan skje i år, men også, i samme tekst, at det kanskje kan komme gode ting ut av at det globale sør kan finne sammen og vise vei.

Ja visst er det utfordringer i dette globale sør, slo teksten fast, men også håp: «Kan et mer selvsikkert globalt sør også bidra til løsninger på vår tids store utfordringer?»

Det var nesten som å være 20 igjen, som om året var 1999 og krigen mot terror ennå ikke hadde funnet sted. Klart at det globale sør skal redde oss! El subcomandante, multituden og den fattige landsbygdas naturlige, ekte motstand mot kapitalen! Den noble vilden, bare i mer korrekt ordbruk.

Tross den behagelige og unntaksvise roen kulda hadde gitt oss, var det noe som skurret. Denne drømmen om at verden skal reddes av det globale sør, ga meg en udefinerbar uro.

Jeg kjente uroen vokse der jeg bladde videre i Klassekampen. Noen sider lenger bak i samme avis fant jeg en sedvanlig fornøyelig tekst av forfatter og gullpenn Torgrim Eggen. Jeg leste om Berlin på 1930-tallet og nikket gjenkjennende til tesen om at vår verden av i dag kanskje mest av alt minner om livet i Weimar-republikken fram til alt ble forandret med Hitlers maktovertakelse i 1933.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Det var først mot slutten av teksten at mye falt på plass. For også Eggen skrev om dette globale sør som «utgjør det globale flertallet, og de er ikke enige med oss». «Oss» som i vesten, eller enda mer konkret: Som i landene som har bestemt seg for å bidra til at Ukraina ikke faller for Russland.

Det globale sør kan finne på å synes det er greit at Putin tar seg til rette, skrev Eggen, fordi «demokrati og menneskerettigheter er jo bare et gigantisk hykleri likevel».

Altså: Vesten er like ille som Putin. Eller kanskje enda verre, fordi vi flotter oss med store, vakre ord om alles likeverd, mens Putin i det minste er ærlig, ikke sant?

Torgrim Eggen advarte mot en slik lesing, før han i neste avsnitt satte ord på den uroen jeg hadde i kroppen, og derigjennom også avkledde den naive drømmen om håpet i det globale sør. For hva finner vi ikke om vi setter dette «globale sør» under lupen, om ikke «røverstater, diktaturer, teokratier, kleptokratier og i beste fall defekte demokratier»?

Det er bred pensel, for all del. Men det er jo også korrekt. For å ta et eksempel: Jeg elsker min kones Mexico. Men jeg liker ikke politikken og lederne, heller ikke når det er venstresiden som styrer landet, som i dag.

Det globale sør inkluderer også alt fra Qatar og Saudi-Arabia til kleptokratiet Venezuela og det korrupte Sør-Afrika, og en venstreside som mer enn noe annet har stivnet i en kritikk av amerikansk utenrikspolitikk som er stadig mindre relevant.

Som Eggen spør: «Hvor mye har vi egentlig å lære av disse? Hvilke nye frihetsbegreper tilbyr de?»

Det er gode spørsmål.

For alle del: Det er mye som er galt med det norske samfunnet, eller det franske og spanske. For ikke å snakke om utviklingen i USA – før, under, etter og snart kanskje under Trump igjen.

Jeg tilhører selv dem som mer enn gjerne påpeker dobbeltmoral, feil, mangler og historiske feilgrep i vestlige samfunn. Og jeg deler absolutt oppfatningen om at det er skammelig at vi i vesten sitter og ser på at Israel bomber Gaza. Det gjør fysisk vondt i kroppen å tenke på.

Men det betyr ikke at den vestlige støtten til Ukraina plutselig ikke lenger har verdi, eller at denne vår dobbeltmoral betyr at opportunistiske ledere i det globale sør har rett når de påpeker at vi i vesten er hyklere i alt det vi foretar oss.

Eller at Vladimir Putin har rett når han gjør det samme.

At vi tar feil i det ene spørsmålet, betyr ikke at vi tar feil over hele fjøla. Det betyr ikke, og kan ikke få lov til å bety, at Putin, Lukasjenko i Belarus og Kinas Xi er minst like gode som våre demokratisk valgte ledere.

En slik forflatning tjener bare autokratene og den gryende nyfascismen på.

Ved inngangen til 2024 er det helt tydelig: Det kan gå alvorlig galt hos oss i vest, delvis fordi for mange ikke lenger tror sterkt nok på ideen om demokratiet og rettsstaten. Det er nesten kontroversielt i noen kretser å påstå at styresettet i Norge faktisk er overlegent et autoritært prestestyre i Midtøsten, for hvem er det egentlig du tror at du er som kan påstå noe slik?

Din sjåvinist, nasjonalist og ja, hvorfor ikke: Rasist!

Dobbeltmoral er ikke dobbelt så bra som moral. Men det er uendelig mye bedre enn den nihilismen som verdens autokrater prøver å selge oss, og som litt for mange stiller seg bak også i vår del av verden.

Det er veldig mye jeg har lyst til at skal bli bedre i Norge, Europa, Nord-Amerika. Mye jeg knapt holder ut at vi driver på med, både her hjemme og der ute i verden.

Men det er ikke hos autokratene, sportsvaskerne, presteskapet, diktatorene, de sterke mennene og kvinnehaterne, eller i de fastgrodde maktstrukturene, i sør vi finner løsningen.

Vi er ikke best, vi er ikke engang bedre. Det er mye i andre samfunn vi kan lære mye av. Men i lederne og manglende demokratiske skikker og strukturer i det globale sør, er det lite å hente.

For å si det forsiktig: Jeg vet hvor jeg vil bo og skrive i avisa, og hvor jeg har lyst til at mine barn skal vokse opp. Det er her, ikke der.

Sagt litt mindre forsiktig: Det globale sør kan på ingen måte redde oss. Den jobben må vi gjøre selv.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator