Der de voksne er verst

Real Madrid har vært ukas fotballsnakkis i verden, av en grunn: Når voksne folk med høy status furter, blir det lagt merke til. Klubben skjønte at deres spiller, brasilianske Vinicius, ikke ville bli kåret til verdens beste mannlige fotballspiller. Da uteble de fra Ballon d’Or i Paris, til tross for at klubben ble kåret til årets lag og Carlo Ancelotti til årets manager i verden. Det holdt ikke. Kongene på haugen var fornærmet.

Det morsomme med fotballens lidenskap er at mange voksne blir som barn. Men barn som furter ser vi lett på, det er en del av livets vei. At verdens beste spillere og ledere furter, og boikotter en begivenhet de alltid har vært en del av, blir bare pinlig. Men det bekrefter det stigende inntrykket at det er de voksnes holdninger som er verst i fotballen.

Vi har hørt det samme fra norske dommere. I barnefotballen er det de voksne på sidelinja som kommer med den verste ordbruken i kritikk av dommere og motspillere. Følelsene tar overhånd i forhold til en sønn eller datter der foreldrene ofte har større ambisjoner enn spilleren på banen.