Den viktigste OL-medaljen

Bryteren Grace Bullen og vektløfteren Solfrid Koanda var romvenninner i OL-landsbyen i Paris. De utgjorde den største kontrasten til Viktor Hovland og Casper Ruud, som også kamperte sammen i den norske leiren. Verken Bullen eller Koanda er etnisk norske, men de var tårevåte og stolte da Koanda bar det norske flagget på avslutningsseremonien søndag kveld og Bullen smilte og lo ved siden av henne. De kommer hjem med bronse og gull. Og de har fortalt om en OL-satsing som få andre ville innordne seg. Også toppidrettsutøvere lever på fattigdomsgrensa, det har vi sett i denne norske OL-troppen.

Det er norsk OL-historie at to kvinnelige innvandrere tar OL-medaljer, attpåtil de aller første i bryting og vektløfting for kvinner. Gleden de viste da de skjønte at medaljene var i havn, tilhører lekenes norske høydepunkter. Gudene skal vite at de ikke har kommet av seg selv.

De som har fulgt den intense TV-serien Hodet i klemme i NRK, har fått et inntrykk av hvordan livet på et norsk brytelandslag har vært. Grace Bullen var den eneste i denne gjengen som kom seg til OL. Jenta fra Fredrikstad, som kom til Norge fra Eritrea som fireåring, brøt ut av landslaget og flyttet til Georgia for å trene seg opp til disse lekene. 27-åringen har ikke akkurat levd noe luksusliv, men hun roste støtten fra Olympiatoppen på den lange reisen. Nå håper hun medaljen hun erobret etter 58 sekunder i bronsefinalen kan være til inspirasjon for andre.