Den sløve sparekniven

Regjeringen strammer ikke inn nok, heter det om revidert statsbudsjett i mediene. Samtidig får den kjeft for å stramme inn der den faktisk strammer inn. Om det hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres, tydeligvis. Selv når det hamres på feil spiker.

Det er jo så mye å ta regjeringen på. I alle fall for den som hadde forhåpninger om en tydelig ideologisk reorientering av måten å tenke politikk og statlig styring på.

Det var gode grunner til å vente en ny kurs etter at Senterpartiet hadde snakket om sosiale og geografiske forskjeller, styring av markedet og nasjonal kontroll over naturressursene omtrent sammenhengende etter de borgerlige overtok makta i 2013. Den tydelige reorienteringen mot venstre i Arbeiderpartiet de siste årene, kunne også få nordmenn som er trøtte av at det som kalles «nyliberalismen» brer om seg på alle områder, til å drømme om noe nytt.

Enn så lenge har ikke slike drømmer blitt oppfylt, for å si det forsiktig.

Det er tidlig, for all del. Det gjenstår å se om den bebudede tillitsreformen i offentlig sektor faktisk vil gi makt tilbake til profesjonsgrupper med fagkunnskap, for eksempel. Basert på det regjeringen har rukket å gjøre, er det vanskelig å bli helt sitrende av forventning.

Strømpriskrisen er en ypperlig anledning til å vise i praksis hva styring av markedet faktisk betyr. I stedet lar regjeringen et bastardmarked få utfolde seg i all sin utilstrekkelighet, på bekostning av deg, meg og industrien. For å bøte på skaden, betaler regjeringen deler av strømregningen vår, og gjør dermed oss alle til klienter av staten. Det er en spennende måte å drive et land på, det skal regjeringen få. Men særlig progressivt er det ikke.

Det er også lett å bli skuffet over en regjering som lover et oppgjør med styringsmodellen New Public Management i offentlig sektor, der det er innført et «marked» også for offentlige virksomheter, samtidig som den ikke vil røre foretaksreformen i helsesektoren, det kanskje fremste eksemplet på en slik styringsform.

Lista over foreløpige skuffelser er lang, i alle fall for den som prøver å ta regjeringens egne løfter på alvor. Da er det desto mer overraskende at regjeringen møtes av kritikk der den faktisk viser gjennomføringskraft.

I sitt forslag til revidert statsbudsjett, som i rettferdighetens navn er regjeringens første anledning til å peke en samlet retning for landet, sier den et tydelig nei. For første gang på mange, lange år blir offentlige prosjekter barbert, frisert eller stanset. Det er faktisk på tide.

Det blir ingen ny Campus for NTNU i Trondheim med en foreløpig budsjettramme på 11,8 milliarder. Vikingskipene må klare seg uten å få påfyll av den ekstra milliarden som nå trengs for å få bygget et hus verdig skipene. Regjeringskvartalet, dette gigantprosjektet med en siste beregnet totalpris på 40,7 milliarder, strupes. Nationaltheatret får beskjed om å finne en billigere løsning, Ocean Space Center i Trondheim utsettes på grunn av økende byggekostnader og Fornebubanen er i det blå etter at regjeringen ikke vil love å fylle på med de nødvendige ekstra-milliardene etter at prosjektet gikk fra å koste 4,5 milliarder til å nå bli vurdert å ville koste over 25 milliarder.

Kunnskapsminister Ola Borten Moe, fra før av ikke veldig populær i sektoren han har ansvaret for, kastet for sikkerhets skyld styret i Norsk forskningsråd i forrige uke, noe han begrunnet med at det har mistet kontroll over galopperende utgifter.

Dette er gode og nødvendige grep. Det er mer merkelig at de borgerlige regjeringene til Erna Solberg, som ifølge egenreklamen er bedre med penger enn partiene lenger til venstre, ikke gjorde dem enn at den sittende regjeringen gjør dem.

Det er selvsagt nyanser her. Kanskje har kollega Hege Ulstein rett i at kuttene går uforholdsmessig hardt utover Oslo. Det er mulig at kritikken mot avgjørelsen om sparke styret i forskningsrådet har mye for seg, og det er riktig som Dagsavisen skrev på lederplass i forrige uke at Ocean Space Center er viktig for utvikling av teknologi til havvindssatsningen regjeringen selv legger opp til.

Men det er like riktig at havforskningssenteret i Trondheim kommer med en pris på 8,6 milliarder kroner. Da kan det ikke være galt å stanse opp og spørre seg om det er den beste bruken av 8,6 milliarder offentlige kroner.

Trolig er svaret at nei, det er det ikke. Kvalitetssikring (KS 1) av prosjektet i 2017, anbefalte en nedskalert løsning, som ville spare staten for flere milliarder kroner. Men slik ble det selvsagt ikke – her skulle man bygge flott og dyrt. Sånn er det ofte med offentlige bygg. Det er lett å gå for de aller beste løsningene så lenge man slipper å betale med egne penger.

Saken fortsetter under videoen

Og dette er før de obligatoriske budsjettsprekkene slår inn og koster skattebetalerne ytterligere enn milliard eller tre. Avisa Klassekampen viste i forrige uke at samtlige av de sju største offentlige kulturbyggene som er blitt ferdigstilt etter 2009, ble langt dyrere enn antatt. Til sammen har byggene kostet 25,2 milliarder kroner, som er 6,9 milliarder (38 prosent) mer enn de opprinnelige kostnadsoverslagene.

Sånn kan det jo ikke fortsette. Derfor fortjener regjeringen skryt for viljen til å bruke sparekniven. Den er kanskje litt sløv og kutter derfor litt grovt. Men den kutter.

Mens vi venter – kanskje forgjeves – på lignende handlekraft på andre samfunnsområder, er det vel verdt å rose finansministeren og resten av regjeringen for de grepene som nå er gjort. Mens vi drømmer om at dette er et første tegn på en regjering som faktisk har vilje til å vise seg fram og endre landet i det bildet de lovte oss i opposisjon.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator