Den individuelle idrettsutøveren og fellesskapet

Det vil si: Vi tilbrakte dem ikke sammen, men vi var der samtidig. Jeg var i Wien som VG-journalist for å dekke det som vi kalte idrettens Oscar-utdeling, «World Sports Awards of the Century» i november 1999. Århundrets beste idrettsutøvere skulle kåres. Bjørn Dæhlie kom dit som den eneste nominerte nordmannen, men han var nylig ryggoperert og for sterkt redusert til å kunne delta på alle arrangementene.

Derfor var ikke vår folkekjære langrennsløper med da noen få pressefolk og de fleste av verdens aller største idrettskjendiser dagen før prisutdelingen var samlet i ei typisk østerriksk ølkneipe, med store seidler og tyrolermusikk. Bare noen få av idrettsfolkene kjente hverandre fra før. Personer som var vant til å være stjerner, med autoritet og posisjon, i sine respektive idretter, befant seg i et rom med likemenn og -kvinner. Det fjernet mye av stjernestatusen, og dermed framsto alle litt mer sjenerte og vanlige enn normalt. Inne i restauranten utgjorde de et lite fellesskap, nærmest som på en helt vanlig nabolagsfest.

Jeg skyggebokset med verdens beste bokser, Muhammad Ali, ble sittende en stund med den finske hopperen Matti Nykänen, og snakket med en hyggelig kar som jeg ikke helt klarte å plassere. Først etterpå gikk det opp for meg at min samtalepartner var syklisten Miguel Indurain, som hadde vunnet Tour de France fem ganger. Den italienske fotballkeeperlegenden Dino Zoff fulgte meg etter hvert rundt i lokalet mens vi småsnakket. Det slo meg at mannen, som den gang var landslagssjef for Italia, virket glad for ikke å gå alene rundt i lokalet.

Bare en mann, en av de virkelige megastjernene i en av de største idrettene, slet med å legge bort sin vanlige status på denne spesielle festen. Han nektet å bære navneskiltet vi alle fikk tildelt i døra. Høylytt og ganske pinlig framførte denne mannen, det er ikke så viktig hvem han var, sitt synspunkt om at han og hans følge burde slippe å utstyre seg med samme identifikasjon som resten, for han var tross alt den han var. Han virket å være blind for at navneskiltet var likt for alle, og at ingen av de andre, noen med minst like høy stjernestatus, gjorde seg så vanskelige at de ble nektet adgang.

Akkurat som Bjørn Dæhlie, drev ikke denne mannen med lagidrett. Og akkurat som når Dæhlie flytter til skatteparadiser, enten det er i Bø i Vesterålen eller Sveits, tror jeg ikke han var så opptatt av hvordan det så ut for resten av fellesskapet. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen