Bollestads hundre dager

Nå er det vel tre måneder siden Olaug Bollestad tiltrådte som leder i Kristelig Folkeparti med løfte om ny giv og fjerning av gamle partimerkelapper. Hvis partiledelsen orker å gjøre opp status, må det være ytterst deprimerende å se hva de har fått ut av nådetiden.

Det har vært dørgende stille fra partiet som inn til høst satt to år i regjering. KrF har på ingen måte turnert overgangen fra å være i posisjon til opposisjon. På Stortinget har partiet gjennom årtier vært vant til å være på vippen. Nå er det Rødt og SV som kan nyte godt av denne gunstige posisjonen. Venstre makter å turnere det tålelig bra, mens KrF virker å ha fått den store skjelven på standplass. De nye regjeringspartiene har fått mye pes for innsatsen, men kanskje er det likevel bedre å bli mobbet enn å bli fullstendig oversett. Å synke i glemselens hav er intet ønske for et politisk parti, heller ikke for KrF. Partiet ser ut som et gravfølge, og kisten bæres av tre stortingsrepresentanter som alle har vært statsråder.

I tiden etter valget har norsk politikk vært preget av fundamentale saker knyttet til helse og varme. Her skulle man tro at KrF hadde noe å bidra med, men det virker ikke slik.

Noe er det blitt overskrifter av, men vinnersaker er det ikke. Tidligere leder Kjell Ingolf Ropstads innrømmelse av at han ble for kreativ i å utnytte regelverket for pendlerboliger, har nådd lengst ut. Han skal ha ros for ærligheten. Kanskje var det et forsøk på å reetablere seg som politiker, men syndsbekjennelsen kan også snu partiets situasjon fra vondt til verre.

Deretter kom nyheten om nestleder Ingelin Noresjø trekker seg fra vervet som nestleder i partiet. Hun har fått ny jobb, og den er av en slik karakter at hun ikke kan ha politiske verv. Noresjø sto på Knut Arild Hareides linje i retningsvalget i høsten 2018. For et parti som skulle starte på ny, var det viktig å få inn en i ledelsene som skapte en viss balanse. Nå må det hentes inn en ny person som kan bidra med å forene partiet.

En av dem som har gitt klare signaler om at han vil inn i partiledelsen, er KrFs fylkesleder i Troms og Finnmark, Truls Olufsen-Mehus. Sist høst var han den eneste som utfordret Bollestad om lederjobben. Fylkeslederen, som er en ivrig sympatisør av Donald Trump, har neppe noen mulighet for å bli valgt, men for et parti som på meningsmålingene jevnlig ligger godt under katastrofetallene fra valget sist høst, kan det være problematisk nok å ha ham som fylkesleder.

Til Vårt Land sier partinestoren Idar Kjøsvik rett ut at Olufsen-Mehus er i feil parti. Kjølsvik mener det ytterst betenkelig at fylkeslederen profilerer seg på saker som vanligvis målbæres av Partiet De Kristne. I Bollestads hjemfylke er det mange KrF-velgere som lar seg begeistre av retorikken til det konkurrerende partiet. Velger Bollestad å gå for hardt ut mot fylkeslederen, kan det bety stemmetap i viktige KrF-strøk.

Bollestad ser ut til å velge en annen vei enn å ta oppgjør. Hun gjør en iherdig innsats for å skape et folkelig image på sosiale medier, men hennes partifeller må uvilkårlig spørre om det er der politikken skapes. Å sende en hilsen til alle mødre på morsdagen kan sikkert være vel og bra, men skal KrF overleve som politisk parti, trengs det noe mer.

Høyre og Venstre, og kanskje også Fremskrittspartiet, må se med bekymring på en utvikling der KrF og Partiet De Kristne konkurrerer hverandre i hjel. Ingen av dem får noe sterkt fotfeste på Stortinget, og dermed er det en velgermasse på om lag fem prosent som får smått med representasjon i nasjonalforsamlingen. En liten lekkasje, vil noen hevde, men nok til at mulighetene for å stable et borgerlig på beina, i realiteten er borte.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Helge Simonnes

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land.