Bolig-utopien i «Røde Wien»

Det er mer boligmarked enn boligpolitikk i Norge. Siden mellomkrigstiden er eiendomsretten til egen bolig opphøyd til den øverste form for lykke. Vi som er på innsiden og bor i de store byene, nyter godt av et raust skattefradrag på lånerentene og ser vår egen formue vokse fra år til år. Den ene millionen som leier bolig i Norge – ifølge Klassekampen er det blitt 90.000 flere av dem de siste seks årene – opplever grader av usikkerhet. Å spare opp de nødvendige 15 prosent av boligpris i egenkapital, kan ofte glemmes når husleie skal betales og dyrtid håndteres. Strengere regler for å stagge utleieselskapene er på trappene i form av et utvalg regjeringen utnevnte i forrige uke. Tidsuavgrensede leiekontrakter og krav til standard for utleieleiligheter, er to av tiltakene utvalget skal se på.

Kanskje husleieutvalget skal unne seg en studietur til Østerrike? Wien er det levende museet etter det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet, men også laboratoriet for Europas mest radikale boligpolitikk. Siden 1919 har Wien gjennomlevd borgerkrig, Nazi-Tysklands Anschluss og seierherrenes okkupasjon fram til 1955. Likevel lever én ting videre: Gemeindebau. Tysk for «kommunebygning», samtidig som begrepet gir navn til systemet som gjør at 80 prosent av innbyggerne i Wien er kvalifisert til å bo i en bolig subsidiert av kommunen. 500.000 bor i Gemeindebau, 200.000 i Gefördete Wohnungen, som er delvis støttet og fordelt av Wien kommune.

Alle som tjener under 70.000 euro (807.000 kroner) kan bo i en Gemeindebau, og wienerborgere som gjør karriere og får millioninntekter får fortsatt bo subsidiert. Kontraktene er evigvarende og en aktiv bruk av eiendomsskatt bidrar til finansieringen. Der nordmenn og amerikanere subsidieres gjennom rentefradrag på boliglånene sine, subsidieres selve boligene til wienerne. De får ikke med seg verdiøkningen av boligen, men slipper å bruke en så stor del av inntekten på å bo og kan forbruke eller spare desto mer. Ja, systemet i Wien gir køer og det bygger ikke nødvendigvis legitimitet når folk med millionlønn bor i kommunalt støttede boliger. På den andre siden: Det kan jo være bra hvis en sykepleier får råd til å bo på Frogner.

En av fordelene ved Wiens radikale boligpolitikk – ved siden av at boligspekulanter har hatt dårlige tider siden 1919 – er at mye stigma unngås. Folk med høye og lave inntekter blandes, boligmiljøene inneholder flere kategorier mennesker – som Wilhelm Andel (84) i Alt-Erlaa. I en hyllende artikkel i The New York Times beskrives den utopiske hverdagen i bydelen Alt-Erla, der herr Andel har tilgang til i alt 14 svømmebassenger, sju av dem av typen som er på tak, tennisbaner og kunst. Architekturzentrum Wien har viet sosialdemokratiets bolig-utopia en hel utstilling – ikke minst fordi Gemeindebau går hånd i hånd med menneskevennlig arkitektur i hjembyen til kunstneren og arkitektkjendisen Friedrich Hundertwasser. Boligpolitikken fra 1923–1934 var et svar på elendigheten etter 1. verdenskrig, og fikk gjennom rådene til den sosialdemokratiske økonomen Hugo Breitner på plass en progressiv skattepolitikk som finansierte byggingen av 60.000 boliger til arbeidere i årene da Østerrikes hovedstad gikk under tilnavnet «Rote Wien».

Fritt Ord-direktør og tidligere Høyre-statssekretær Knut Olav Åmås har også latt seg besnære av Wiens boligpolitikk, etter å ha slått fast i Aftenposten i 2019 at det er nettopp boligpolitikk som mangler i Norge. Oslo er uten tvil byen der kvadratmeterprisen presser vanlige folk med vanlige inntekter vekk fra de mest populære områdene, og etter hvert ut av byen. Norske kommuner tester ut flere modeller, noen av dem skreddersydde for at nyetablerte eller nyskilte skal greie å håndtere boliglånsforskriften med 15 prosent egenkapital – som i hovedsak er motivert av Oslo-problemer, men rammer innbyggere i hele landet. Stavanger-nabo Randaberg var tidlig ute med leie-til-eie-modellen som flere kommuner og finansinstitusjoner har kastet seg på i et opplegg der deler av månedsleien går til avdrag på lån eller til egenkapitalsparing. I Sandnes har et kommunalt tomteselskap solgt tomter til private utbyggere som må bygge billig til førstegangskjøpere.

Og i «Røde Stavanger» er det ikke nok med gratis kollektivtransport, nå innføres det også en kommunal låneordning for kommunalt ansatte sykepleiere, helsefagarbeidere og lærere. De som ikke har en mamma- eller pappabank å gå til for å skaffe 15 prosent egenkapital, skal få lån hos kommunen til en lav rente. Ikke like rødt som i Wien, men i det minste et forsøk på å dempe markedskreftene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis