Kommentar

Blikk fra nord og mot øst

«God fredag»-spalten: Vi trenger ikke gamle krigshistorier for å forstå hvor langstrakt Norge er og hvor ulikt vi kan oppleve ting om vi sitter i Oslo eller Finnmark.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj talte onsdag til Stortinget. Foto: Heiko Junge / NTB
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj taler til Stortinget.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Noen timer før Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj talte til Stortinget onsdag, og blant annet snakket om Norges grense til Russland, hadde vi vårt faste, ukentlige allmøte i Dagsavisen. En av hovedsakene denne gang var informasjon om at vi nå starter jakten på to journalister som skal dekke Nord-Norge og russergrensen for oss.

De siste ti årene har Dagsavisen vært gjennom en rivende utvikling. Vår digitale posisjon er ti ganger det den var da vi startet veksten. Det skyldes ikke minst at vi har tatt steget ut av bare Oslo rent journalistisk. I dag har vi journalister stasjonert i fem byer, og snart skal vi øke med to ekstra i Nord-Norge. At det er langt fra Kirkenes til kvartalene rundt Stortinget og Oslo domkirke, påvirker naturlig nok både våre og alle andre riksmediers journalistiske perspektiver og prioriteringer. De siste ukene har vi fått motivasjonen til å gjøre noe med denne vissheten.

Jeg vokste opp i Nato-byen Bodø under den kalde krigen. Vi var vant til lyden av flyene som skulle beskytte oss mot Sovjetunionen, og hadde hørt historien om sovjetspionen Selmer Nilsen som lurte Nato-soldatene til å snakke over seg i fylla på Norrøna hotell. Jeg hadde et naturlig forhold både til bomberommet i kjelleren i blokka og til flyalarmen, men det var først i voksen alder, gjennom historier fra andre verdenskrig, at jeg lærte hvor utrolig stor forskjell det var på perspektivene mellom oss i nord og resten av landet.

Det var først i voksen alder, gjennom historier fra andre verdenskrig, at jeg lærte hvor utrolig stor forskjell det var på perspektivene mellom oss i nord og resten av landet.

Spesielt husker jeg en gang mine svigerforeldre fra Vestlandet satt i hyggelig lag og diskuterte med min mamma og stefar. Praten gikk om rasjoner, om dem som hadde opplevd trangere tider enn dagens ungdom. Under krigen manglet de melk i Bergen. Da kakket min stefar meg i armen. Han vokste opp i Vadsø under krigen, og i det stille begynte han på en historie på finnmarkingens vis. Det var ikke melkerasjoner min stefar husket fra krigen.

Han snakket om den gang han lå på gulvet ved siden av søsteren og hørte at det dryppet fra taket under en bombet og nedbrent by. Fortsatt kan han høre dryppingen. Pappaen, kommunisten, sto og holdt ei innendørs, provisorisk takrenne av papp for å holde ungene tørre. Etterpå rømte de opp i fjellene og bodde i gamme. De sto han av. Og så marsjerte de i triumf inn i Vadsø sentrum sammen med sovjetiske soldater.

Atter en gang kjenner folk i Finnmark mer på nærheten til verdensbegivenhetene enn det vi kanskje klarer å forstå fullt ut fra våre kontorer i Oslo sentrum.

Atter en gang kjenner folk i Finnmark mer på nærheten til verdensbegivenhetene enn det vi kanskje klarer å forstå i resten av landet. Det har vi i Dagsavisen bestemt oss for å gjøre noe med. God fredag!


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS