Barnebursdager from hell

Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Spor av satire kan forekomme.

Denne uken hadde husets student bursdag. Den forløp veldig enkelt og greit. Vi foreldre vippset en gave, skrev noen linjer på Facebook, og ringte ham opp i studiebyen for å veksle et par ord (han hadde det visst ganske travelt). Dagen forløp så fredelig og rolig som bare en helt vanlig tirsdag i mars kan gjøre, og kontrasten til tidligere tiders barnebursdagsdramatikk kunne ikke vært større.

Som alle vet, er bursdag det definitivt største av alt i barndommen. Bursdagen er dagen da det lille barnet er selve Kongen eller Dronningen i eget liv, og får en pappkrone i barnehagen der det står «2 år!» eller «3 år!» med glitterbokstaver.

Barnets intense følelse av viktighet, egenverd og høytid smitter over på foreldrene, (og kanskje særlig Mor), som også begynner å føle at ingenting i denne verden er viktigere enn at selveste Barnebursdagen blir helt fantastisk.

Les også: Tusenvis av fattige nordmenn vil miste bostøtten og ekstra strømstøtte

Det var nok grunnen til at jeg i sin tid gjorde noe så idiotisk som å bestille papptallerkener og servietter fra USA, kun fordi de var dekorert med noen spesielt attraktive Pokémon-figurer. For ingenting var jo viktigere enn at husets 9-åring fikk sin egen Pokémon-fest. Jeg kan også huske noen overprisede marsipankaker med Tom & Jerry-motiver til 7-årsbursdagen, som ellers ble ekstra heftig.

I tankene spolte jeg tilbake til den kanskje mest elleville barnebursdagen av dem alle: 7-årsdagen, som ble arrangert i et klubbhus ved et stadion i utkanten av Oslo. Da hadde jeg, i et slags prektig «jeg vil bli verdens flinkeste skolemamma»-modus, bestemt meg for at jeg ville gjøre mitt for et godt og inkluderende klassemiljø. Dermed inviterte vi absolutt hele klassen, pluss en 4-5 ekstra venner fra nabolaget. For å si det sånn: Aldri har det vært så mange 6- og 7-åringer i det klubbhuset.

Les også: Først da hun ble voksen skjønte Stine (29) at hun var blitt utsatt for overgrep som barn

Nå er det nesten vanskelig å huske konkret hva som var så ekstra grusomt med akkurat den bursdagsfesten. Det var antakelig bare summen av hyl, latter, gråt og roping, Freia-gelè med vaniljesaus og Toro-sjokoladekaker, smågutter med røde kinn og krem på skjorta som knuffet og slåss, småjenter i rosa prinsessekjoler som hele tiden stakk ut på stadion og galopperte rundt der som ville hester, alt til lyden av «Axel F» med Crazy Frog på full styrke.

Broren min, som angret bittert på at han hadde sagt seg villig til å hjelpe til, spurte hva klokka var. Han ble blek da jeg sa at den var nesten tre. «Er ikke klokka mer enn tre?!» spurte han rystet. «Dette har vært den lengste timen i mitt liv».

Plutselig kjente jeg at jeg savnet alt dette litt. Forventningene i det vesle barneansiktet. Ballongene som ble hengt på døra for å vise at her var det barnebursdag. Den frenetiske jakten på Pokémon-tallerkener. På en annen side: Det er jo veldig greit med den Vipps-en, også da.

Les også: Donald Trump på bunn i ny undersøkelse: Kan bli tidenes verste president

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen