Aldri og alltid mer 26. november

26. november er en skammens dato. I dag minnes vi at det 79 år siden de norske jødene ble sendt til dødsleirene. Nok ett år er gått, på vår vei vekk fra historien. På vei inn i historien.

Onsdag var det festpremiere for den norske filmen «Den største forbrytelsen». Da filmen kom i desember, var det pandemi, og filmens skuespillere og mange bakmenn og -kvinner kunne ikke samle seg for å feire en jobb mer enn vel utført. Sammen med dem var også medlemmer av det jødiske samfunnet i Norge og etterkommere av familien Braude, som står sentralt i filmatiseringen av Marte Michelets bok. Nå kunne de endelig samles.

Jeg var også så heldig at jeg fikk se filmen sammen med dem på Klingenberg. Når rulletekstene var over og lyset kom på, gikk vi ut i stillhet. Foran meg gikk filmens hovedperson Charles Braudes datter Liselotte og barnebarn, Sara. De tørket tårene. Alle tørket tårene. Historien om deres egen familie var selvsagt like sterk året etter premieren. Slik den vil være det neste år. Slik den vil og må være i all framtid.

Det var en imponerende film, en historie forvaltet med respekt og omsorg. «En film for historiebøkene», skrev Dagsavisens Mode Steinkjer da filmen kom på kino i desember fjor. Filmen er sett av mange, av 126.000, og markerer et bredt, folkelig gjennombrudd for den norske holocausthistorien. «Den største forbrytelsen» er en gedigen nasjonal snublestein. Men på grunn av korona, ble den likevel sett av langt færre enn den fortjente.

Krigshistorien markeres gjerne ved jubileer. Det går i femårs- og tiårssykluser. Slagene og heltene har overlevd, og lever godt særlig i populærkulturen. Viktigere er det å passe godt på nazismens aller viktigste lekse: menneskesynet. Det må vi minne oss selv på. Hvert år. At 26. november de siste årene derfor er blitt markert årlig, blant annet ved at landets til nå 721 nedfelte snublesteiner for de jødiske ofrene er pusset og vedlikeholdt, er et sunt og sterkt tegn på at vårt nasjonale medansvar for den jødiske tragedien er i ferd med å få feste i norsk offentlighet. Jødenes skjebne har fått sin rettmessige plass i norsk historie.

Det siste året understreker dette. I tillegg til filmen er det kommet nye tilskudd til litteraturen. I januar kom Berit Reisels bok «Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge», og i høst kom historiker Synne Corells bok «Likvidasjonen. Historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom». Også er det kommet to bøker om Marte Michelet. Historikerstriden om det norske holocaust har vært opprivende, men opplysende. Feil er gjort, feil er rettet. Hvem som visste hva og når blant hjemmefrontens menn, kan man være uenige i. Men vi kommer ikke lenger unna at Norge ikke var noe unntak i den jødiske kataklysmen. Vi arresterte og deporterte barn, kvinner og menn til den visse død. Med stor effektivitet og ærgjerrighet, og lite allmenn motstand. Og staten tok verdiene deres. Og brukte dem på Norge.

På vei ut kinosalen, bare en liten meter unna meg, gikk levende bevis på at nazismens galskap er så altfor ekte. På at tragedien som er for vanvittig og for omfattende til egentlig klare å ta innover seg, ikke bare hører til på lerret eller i abstraksjoner i tekst, men er så nær at man kan strekke ut en hånd og ta på den. 79 år er ingenting. Jeg gikk forbi. Av respekt. Av ærefykt. I mangel på ord.

I ettermiddag skal jeg ikke gå forbi. Jeg skal igjen ta med meg min lille boks med kobberpuss og ei fille. Jeg skal minnes Salomon Tomsinsky. Som en gang bodde i gata mi. Som bodde bare noen steinkast fra Braude-familien i Øvre gate. Og som hadde ungene sine på Grünerløkka skole, som meg. På den ti ganger ti centimeter store snublesteinen i messing står de kalde fakta. Fødselsår 1891. Deportert 1942. Auschwitz. Drept 1.12. 1942.

I papirer fra Riksarkivet kan man lese at Salomons leilighet «kan være ryddet 9. desember». 5. januar 1943 ble leiligheten i Grüners gate overført Frontkjemperkontoret. Salomons familie overlevde krigen. Da de kom tilbake, var alle tingene deres borte.

«Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt», heter det i jødenes tekstsamling Talmud. Salomon Tomsinsky og hans folk ble drept fordi de var annerledes. Det må heller aldri glemmes.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Lars West Johnsen

Sjefredaktør (konst.)