Å leve på nostalgiens nåde

Støre-regjeringen gisper etter luft. Samtidig ser mange med nostalgi tilbake på epoken med Erna og hennes kompetente regjering.

Med koronahelten Høie som loset oss gjennom pressekonferanser i pandemien. Med superutenriksminister Søreide. Og ikke minst: Med en frontfigur som beskriver seg selv som en «dønn kjedelig politiker».

Sånt kan man stole på. Ikke noe tull. Ikke noe bråk. Bare stødig, stabil styring.

Men kan det hende vi har sminket brura, bare lite grann? Ordet kjedelig er i hvert fall ikke helt dekkende når vi skal beskrive Solbergs styre og stell. Det var nok av rot og røre, også den gang.

For eksempel hadde vi en statsminister som fremsto svært unnvikende hver gang samarbeidspartneren Frp herjet.

Bunnpunktet ble nådd da Sylvi Listhaug i et Facebook-innlegg anklaget Arbeiderpartiet for å mene at «terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Solbergs respons? «Spissformuleringer finnes det mye av i politikken».

Når det kommer til statsrådene generelt, er det nok en grunn til at uttrykket ikke sier «flere kokker, mer stødig styring». Solberg-regjeringen kjørte en statsrådsstafett med hele syv forskjellige justisministre i løpet av sin tid ved makta.

Du skal grave dypt i hjernebarken for å ramse opp navnet på samtlige, eller halvparten.

Rot og røre ble det også da Solberg, i sin higen etter en flertallsregjering, startet sin abortflørt med KrF. Plutselig ble både tvillingabort og reservasjonsretten til legene et brennhett spørsmål.

Den politiske diskursen var i lengre perioder også preget av bråk rundt bompengene, og ikke minst flyktningkrisen som i stor grad preget året 2015. Da presterte ansvarlig statsråd å si at «en kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge». Solbergs respons? «Det er ikke en formulering som jeg ville brukt».

Alt dette hører også med til historien, og da har vi ikke engang nevnt politikken som førte til økte forskjeller i Norge.

Likevel får inntrykket stadig bedre fotfeste: Erna er stjerna, med Støre blir det røre. Erna, skriver jeg, og ikke Høyre, for som Wegard Harsvik slår fast i boken Arven etter Erna: Solberg presterer bedre enn partiet sitt.

Tross turbulens gjennom mange år, fikk Solberg-regjeringen en myk landing. Mye av svevestøvet hadde lagt seg mot slutten av den andre perioden på maktens tinde.

Det hjalp nok at Frp var ute av regjering det siste halvannet året, fordi Norge valgte å hente en IS-kvinne og hennes syke barn i januar 2020. Dermed kan det sies at Erna, til slutt, satte ned foten for Frp.

Dette preger naturligvis det etterlatte inntrykket av Solberg-regjeringen, og av Erna selv. I siste åndedrag kunne hun tildeles tittelen landsmoderen.

Ikke minst fordi hun gikk av på sitt andre år med stødig pandemihåndtering. Så stødig at vi gjerne glemmer at Koronakommisjonen serverte en håndfull kritikk mot regjeringens håndtering.

Så var det oss, velgerne. Vi trodde at pandemien skulle få større konsekvenser, ikke minst økonomisk. Det ble ikke så ille likevel. Da Støre overtok roret til det nylig gjenåpnede Norge, var det motsatt: Pandemien var over. Forventningene var høye. Alt skulle bli så veldig mye bedre.

Så ble det ikke slik. De stigende forventningers misnøye ble forsterket av stigende rente og strømpriser.

Kanskje er det ikke bare Solberg-regjeringen i seg selv så mange nå drømmer seg tilbake til, men tiden hun styrte i. En tid hvor problemer i stor grad kunne løses, ikke forverres, ved å kaste penger på dem.

Sånn sett drømmes det om et alternativ som egentlig ikke finnes lenger.

Poenget er at vi mennesker har en tendens til å romantisere fortida. Det frister å peke på hvor positivt vi ser på folk, bare de dør.

La oss heller ta et levende eksempel: Jens Stoltenberg. Jo lenger bort vi har fått han, både i tid og rom, jo bedre liker vi ham. I dag huskes han best for håndteringen etter 22. juli, og som Nato-Jens som redder verden.

Dette til tross for at han tidvis var svært upopulær, og kunne tilskrives å ha gjort Arbeiderpartiets nest verste valg siden 1924 da han gikk av. Nå er han nærmest en helgen blitt.

Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe

Ser vi ikke også Siv Jensen i et mer positivt lys etter at hun gikk av? På en munter dag assosierer jeg henne mest med hund og redningsvest, og tenker at hun slett ikke var en dårlig finansminister. Sammenlignet med Listhaugs retorikk blir «Morna Jens» bare koseprat.

Det finnes et psykologisk begrep for denne romantiseringen av tiden som var: Rosy retrospection, eller «rosenrødt tilbakeblikk». Dette beskriver menneskers tendens til å huske fortiden som mer positiv enn den var i virkeligheten, samtidig som vi nedtoner de negative minnene.

Vi ser altså tilbake på fortiden med rosenrødt blikk. Litt som ølbriller med retroperspektiv.

For all del, noen ting var faktisk bedre under Solberg-regjeringen, sånn utover at renta var lav, strømmen gratis, og at Europa ikke stod i brann. Det blir for enkelt å si at Støre-regjeringen bare er uheldig med krisene de er blitt tildelt på sin vakt.

Meningsmålingene preges selvsagt også av politisk kløneri, brutte valgløfter og talentløs kommunikasjon (det at Støre måtte hyre inn en barnevakt fra McKinsey, sier alt).

Alt dette er en gavepakke til Høyre, som i opposisjon kan være så blasse og konturløse de bare vil. De trenger ikke prestere. De trenger ikke presentere bedre løsninger. Høyre trenger bare å ikke være regjeringen. Solberg trenger bare å ikke være Støre.

Dermed kan Høyre og Solberg flyte videre på nostalgiens nåde. Hvor lenge holder det? Kanskje helt inn til valgdagen i 2025.

Så spørs det om alle velgerne er like positive når sløret på brura løftes. Da kan det vise seg at vi har sminket henne litt. Det ligger visst i menneskets natur.

I en tidligere versjon av denne kommentaren stod det at Erna Solberg hadde sagt: «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene», i forbindelse med Sylvi Listhaugs Facebook-innlegg. Det riktige er at Solberg sa: «Spissformuleringer finnes det mye av i politikken.»

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Synnøve Trampe

Kommentator