«Å ja, men det visste jo alle»

Tidligere Natt & Dag-redaktør Gaute Drevdal (50) ble sist fredag dømt til 13 år og seks måneders fengsel. Han er funnet skyldig i ni voldtekter og ett tilfelle av seksuell omgang med barn under 16 år. Han skal anke dommen.

Kari Kristensen, tidligere lokalredaktør i Natt & Dag i Trondheim, skriver i en kronikk i Dagbladet: «Allerede i 2010 gikk det rykter om mannen. Partydop og nachspiel hvor de fleste mennene var over 40 – kvinnene rundt 20 år. Noen også enda yngre».

Les mer:Knusende dom mot kulturprofil – 13 og et halvt år for voldtekter

De siste årene har flere store overgrepssaker kommet til overflaten, lang tid etter at lovbruddene eller trakasseringen faktisk foregikk. Mange sitter i etterkant og nikker og sukker, og sier ting som «det kommer ikke som en overraskelse på meg».

Uten sammenligning av sakene for øvrig, ble det også i en årrekke hvisket om Trond Giske og yngre kvinner, lenge før Metoo og Arbeiderpartiet slo fast at han hadde brutt partiets retningslinjer knyttet til seksuell trakassering.

I Sverige ble det fortalt historier om den kunstneriske lederen Jean-Claude Arnault, som rystet Svenska Akademien. I 2018 ble han dømt til to år og seks måneders fengsel for to voldtekter. Det ble snakket mye om Harvey Weinsteins grenseoverskridende oppførsel i Hollywood lenge før historiene kom på trykk i medier over hele verden.

Folk fikk derfor ikke sjokk da anklagene kom. De var alle dårlig bevarte hemmeligheter i miljøer som verken snakket særlig mye om det som foregikk, eller gjorde noe med det.

Hver gang en slik sak dukker opp, må man spørre seg: Hvorfor har ingen sagt noe før, hvis «alle visste det»?

Ikke de fornærmede, ikke de unge jentene som har blitt utnyttet på fest av sjefen sin. Men de som sto og så på. De som nå, i ettertid, hevder at det var så åpenbart at det foregikk noe galt.

Var det virkelig ingen som kunne gjøre noe? Hvor mange ledd må egentlig holde kjeft for at overgrep skal få pågå i så lang tid? Hvor mange mennesker må stå på sidelinjen og aktivt velge å ikke si noe?

Taushetskulturen har vært øredøvende i mange miljøer.

Kanskje tar det flere år før de virkelige oppgjørene kommer – til de fornærmede begynner å se miljøet de kom fra, med nye øyne. Eller ikke orker å være stille lenger. Kanskje kommer det aldri til overflaten.

I boka «Klubben», av journalisten Mathilda Gustavson, beskrives miljøet rundt Jean-Claude Arnault. En fornærmet i saken sier: «Jeg har tenkt mye på hvor sjelden Jean Claude støtte på motstand. Han var omgitt av autoriteter som hadde både makten og evnen til å jekke han ned noen hakk. I stedet ble stadig nye dører åpnet».

Makt er ikke bare noe man får, det er også noe vi gir til hverandre.

Les også: Svensk Nobel-skandale blir film

Vi anerkjenner noens makt hver gang vi snur oss den andre veien og ser bort fra urett. Når vi tillater at noen er kul, respektert og stilig, enda vi bærer på dette enorme ubehaget om at noe ikke stemmer helt. Vi gir makt når vi godtar at «noen bare er litt sånn», eller forsvarer vedkommende med at «det tror jeg ikke han kan ha funnet på, vi er jo venner».

Husk at vi i lever i et land der ni av ti voldtektssaker henlegges. Hvor en sentral politiker bryter retningslinjer for seksuell trakassering i et parti, men forblir i politikken, mens flere av varslerne trekker seg tilbake.

Ingen vil være den første til å heve stemmen, så alle holder kjeft. Det er oppskriften på at overgrep kan pågå i en årrekke, og at dette fortsatt skjer i mange miljøer.

Helt til sakene eventuelt sprekker en dag. Da kan du stå der og riste på hodet og si: «Det visste jo alle».

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.

Selma Moren

Journalist og debattansvarlig i Dagsavisen