Tilbake til Framtiden

- Da 3000 mennesker sang «Barn av regnbuen», grein jeg som en unge. Det er et av de sterkeste øyeblikkene i mitt liv.

Erik Dammann blir blank i øynene når han mimrer 40 år tilbake i tid, til dagen som for alvor skulle endre hans liv.

25. april 1974 strømmet folk fra hele landet inn i Nadderudhallen i Bærum. Alle stoler ble besatt. De yngste hang i ribbeveggene og klemte seg sammen foran stolrekkene til det ikke var gulvplass igjen. Filosof Arne Næss, lektor Trygve Bull og professor Georg Borgström sto på talerlisten. Men det var en reklamemann fra Oslo Vest som spilte hovedrollen:

«Når historien om vår tid en gang skal skrives, vil det bli beretningen om et vanvidd uten sidestykke i historien.»

Erik Dammann, som to år tidligere ga ut boken «Fremtiden i våre hender», hamret løs på overforbruket til klodens overklasse. Han beskrev materialismen som en sykdom som ødelegger vårt livsgrunnlag og fører til sult og enorme lidelser for store deler av verdens befolkning. Dammann gjorde det klart at målet med Framtiden i våre hender var å dreie samfunnsutviklingen mot nye mål og fjerne sykdommen.

«Den sykdommen vi alle lider av og smitter hverandre med, er materialisme, konkurranse og prestisjesyke, misunnelse, manglende menneskelighet og medmenneskelighet (…) Vi får ingen grunnleggende forandring, før det skjer en grunnleggende forandring i oss selv.»

Applausen etter talen var øredøvende. Møtet ble avsluttet med «Barn av regnbuen». I Dagbladet dagen etter sto det: «Dammann sprengte Nadderudhallen - voldsom suksess for Framtiden i våre hender».

83-åringen har invitert oss hjem til Nesodden. Fra stuevinduet har han utsikt mot Bunnefjorden. Dammann virker å være i god form. Han forteller at han fortsatt løper i skogen hver morgen. For kort tid siden leverte han inn manus til en ny bok. I boka tar han til orde for at det bare er en verdirevolusjon som kan redde oss nå. Han ser på utgivelsen som et slags testamente over sitt engasjement for bevegelsen han startet for 40 år siden.

På veggene i stua til Erik og Ragnhild Dammann henger det bilder fra Samoa. I 1967 bestemte de seg for å dra ut på eventyr med barna. De endte med å reise til øygruppen Samoa i Stillehavet. Der bodde familien i en palmehytte blant lokalbefolkningen i sju måneder. Det var dette oppholdet som fikk Dammann til å skrive boka «Fremtiden i våre hender», som kom ut i 1972. Samoanernes måte å leve på, der alle delte med hverandre, endret Dammanns syn på hvordan et samfunn kan organiseres. Til tross for at Samoa på denne tida var regnet som det tredje fattigste landet i verden, fantes det ikke sult. Da Dammann kom hjem til Norge, begynte han å lese verdenshistorien på nytt. Han konkluderte med at europeernes velstand bygget på århundrelang plyndring av det som en gang var høyt utviklede sivilisasjoner. Dammann mente denne historien var blitt fullstendig ignorert i skolebøkene, og at verdens ressurser var dypt urettferdig fordelt. Han var overbevist om den vestlige forbrukskulturen ville ødelegge naturen og gjøre oss ulykkelige som mennesker. Dammann viste blant annet til at antall selvmord, pillebruk og andre sosiale problemer økte i takt med den økonomiske veksten som for alvor skjøt fart med frihandelen. I tida etter bokutgivelsen, opplevde Dammann et voldsomt kjør fra media og folk som ville være med å endre verden. Han har selv beskrevet det som å antenne en brann.

- Alle spurte: «Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?» En mann ringte meg klokka to på natta: «Dammann, jeg har lest boka di. Jeg bare må snakke med deg. Dette er så viktig!»

Boken ble raskt trykket opp i fem opplag. Dammann følte seg beleiret av mediene. Internasjonal presse viste også stor interesse for den norske folkebevegelsen som ville stoppe forbruksveksten. The New York Times lagde en reportasje der avisen stilte spørsmålet om Norge ville bli det første rike landet i verden som snudde ryggen til velstandsutviklingen for å hjelpe fattige land. I saken sto det:

«Boken Fremtiden i våre hender er blitt en bibel for tusener som støtter bevegelsen og går inn for å redusere forskjellen i levestandard mellom rike og fattige land, og støtten kommer fra folk i alle aldere og fra alle sosiale, politiske og økonomiske grupperinger.»

Den voldsomme interessen førte til at Dammann gikk ut i en rekke tidsskrifter med en annonse der han spurte leserne om de kunne tenke seg å gi et årlig beløp til et informasjonssenter som jobbet videre med bokens budskap. Møtet i Nadderudhallen var selve stiftelsesmøtet for Framtiden i våre hender. Etter møtet, tok det helt av. Dammann beskriver det som å bli tatt av en malstrøm. Tusenvis av brev lå uåpnet på kontoret. Han fikk utallige forespørsler om å holde foredrag. Politikere fra inn- og utland ville høre om hans tanker, og hele tida kom det folk som ville bidra. Lærere stilte frivillig opp for å lage nye undervisningsopplegg som tok utgangspunkt i Dammanns bok. Arkitekter tegnet boliger der fellesskapsløsninger sto i sentrum for å få ned det samlede forbruket.

- Herregud, det skjedde så mye! Det er nesten for jævlig å tenke på hvordan det døde bort. Jeg tar litt av skylda sjøl. Til slutt ble det for mye for meg. Jeg var for kraftløs til å oppildne folk videre. Men det var nok også det at motkreftene ble for sterke.

Dammann gikk kraftig ned i lønn da han sluttet i reklamejobben og begynte å jobbe fulltid i Framtiden i våre hender. I årene som fulgte slet familien med å få endene til å møtes. De hadde fem barn og to adoptivbarn. Det ble satt ut rykter om at familien Dammann levde et luksusliv i Holmenkollåsen med svømmebasseng og to biler. Sannheten var en ganske annen. I perioder levde familien på utgått kneip som de hadde fått gratis fra Kneipbrødfabrikken. En av sønnene fikk oppgaven med å skjære mugg av brødene. Men samholdet i familien var sterkt, og alle støttet opp om prosjektet.

Året etter folkemøtet i Nadderudhallen, ble det gjort meningsmålinger som viste at bevegelsen hadde stor oppslutning i befolkningen.

- Det var ikke bare det at 3000 mennesker møtte opp i Nadderudhallen, flere målinger viste at to av tre nordmenn var enige med oss i at veksten måtte stanses og at det måtte skje en utjevning som kom de fattige landene til gode.

Men det var også mange som syntes Framtiden i våre hender var virkelighetsfjerne moralister som bare var ute etter å gi folk dårlig samvittighet for sitt forbruk. Dammann ble spyttet etter på trikken og latterliggjort. Kritikken kom fra både høyre- og venstresiden i norsk politikk. LO var kritiske, mens Einar Gerhardsen og andre på venstresiden meldte seg inn i organisasjonen. Jon Michelet skrev i Klassekampen at Dammann og Framtiden i våre henders prosjekt var «borgerlig sluddermudder». Dammann forteller også om reaksjonene fra Carl I. Hagen.

- Han mente det var meningsløst å si at folk ville ha en annen framtid og forbruke mindre når de stadig kjøpte mer og mer.

På spørsmål om ikke historien har gitt Hagen rett, svarer Dammann:

- Grunnen til at bølgen avtok, er fordi kapitalinteressenes vekstkonkurranse styrer utviklingen - og ikke de dypere interessene til folk. Forbrukspresset er bare blitt større og større. Det er ikke lett å endre holdninger og levesett når det er så mange profesjonelle folk i reklame- og markedsføringsbransjen som bruker milliarder på å oppfordre til forbruk og materiell klatring.

Dammann ser ingen norske politikere i dag som tar miljøproblemene så alvorlig som han mener de burde.

- De som er opptatt av miljø, snakker om småting. Jeg tror ikke det er nok å gå inn i enkeltsaker, som oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Det er bra i og for seg, men vi må se på hele utviklingen og jobbe for et annet økonomisk system. Vi må begynne å diskutere hvordan vi kan bygge en levelig verden, med en økonomi som ikke bygger på økonomisk konkurranse.

Erik Dammann har gjort mange comeback i samfunnsdebatten etter at han trakk seg som leder av Framtiden i våre hender på begynnelsen av 80-tallet. Han ledet arbeidet med Alternativ framtid, som et flertall av politikerne på Stortinget støttet opp om. Målet for Dammann var å vise gjennom en utredning at det var mulig å løse fordelingsproblemene og stanse naturødeleggelsene som han mente konkurransesamfunnet skapte. Han ville at Norge skulle frigjøre seg fra den internasjonale handelskonkurransen og heller inngå i et nordisk frihandelsmarked i samarbeid med u-land.

- Vi var ikke så langt unna å få til noe. Men de som skulle gjøre utredningen, greide ikke å legge fram et helhetlig alternativ. At dette raknet, er nok min største skuffelse, sier Dammann i dag.

På slutten av 90-tallet var Dammann igjen i begivenhetenes sentrum. 10. mai 1998, skrev VG: «I dag kjemper 1300 personer om plassen i Samfunnssalen i Oslo for å ta del i neste runde av miljødebatten.»

Damman hadde startet Forum for systemdebatt. Denne gangen var målet å starte en debatt om nyliberalismen og dens konsekvenser. Valgforsker Bernt Aardal var overrasket over hvor stor interesse initiativet vakte siden miljø var langt nede på lista over saker folk engasjerte seg i ved valget i 1997. Dagen etter det første folkemøtet, var det massiv dekning i de store avisene. «Folket fulgte Dammann», «Dammann slår til igjen», «Tar miljøbølgen». Igjen var Dammann først ute, antiglobaliseringsbevegelsen med blant andre Attac, kom senere.

- Meningsmålinger viste også denne gangen at flertallet var med oss. Hvis man greier å skape en tro på at ting kan gjøres annerledes, så ligger det latent en voldsom interesse for disse spørsmålene, mener Dammann.

- Hvorfor døde debatten også denne gangen?

- Her må jeg nesten anklage din profesjon. Da de første møtene var over, skrev ikke mediene mer om det.

Hvordan gikk det egentlig med Framtiden i våre hender etter at miljøbølgen fra 70-tallet avtok? Erik Dammann har framhevet Steinar Lem som avgjørende for at organisasjonen kom seg gjennom 80- og 90-tallet da snakk om lavt forbruk sto lavere i kurs.

Lem døde to måneder etter at han fikk en kreftdiagnose i 2009. I begravelsen holdt Dammann tale: «For mange, kanskje de fleste, var det Steinar som var Framtiden i våre hender, gjennom 25 år.»

Gunn Hild Lem tar imot oss hjemme i Fetsund. Hun vil gjerne snakke om Framtiden i våre hender og Steinar Lem. Det er gått fem år siden ektemannen brått ble revet bort fra henne og deres to døtre, Erle og Tina. Gunn Hild møtte Steinar på Café Sara i Oslo for 15 år siden. Hun jobbet da som webdesigner i et reklamebyrå. For henne var det kjærlighet ved første blikk.

- Jeg forelsket meg i mannen og ideologien på en gang. Jeg likte at han og de andre hadde en sånn grunnfestet moral som handlet om reelle ting. Jeg kom selv fra en kristen bakgrunn og så på meg selv som et moralsk menneske, men min moral besto av helt andre ting. Hos Framtiden i våre hender snakket de ikke om synd og skam, men om rettferdig fordeling av verdens ressurser.

Lem husker at hun tenkte at Framtiden i våre hender var en litt «tufs» gjeng første gangen hun møtte dem.

- Litt økologisk suppe med grønnsaker, sier Lem og ler, før hun legger til:

- Men jeg likte dem godt. De var avslappede og kule folk.

Steinar Lem var aldri leder for Framtiden i våre hender. Men det var han som var organisasjonens ansikt utad.

- Mange har trodd at han var leder. Men det kunne han aldri vært. Han egnet seg ikke til det. Som leder må du være rund, inkluderende og pragmatisk. Steinar var mer et ideologisk fyrtårn som sto der og blinket, sier Lem og legger til:

- De aller fleste mennesker vil gjerne ha delseiere, resultater som kan måles og alliansepartnere. Steinar brydde seg ikke om noe sånt. Han mente at folk måtte skjønne alvoret hvis det ikke skulle gå helt galt, og at han derfor måtte fortelle hvor alvorlig situasjonen var, ikke jatte med kompromisser. De aller fleste blir mer pragmatiske når de blir eldre. Steinar ble aldri det.

Det ble en slags juletradisjon at Steinar Lem var ute i mediene og advarte mot overforbruk i desember. Lem vedkjente selv at han var en moralist - i betydning av at han var en person som mente at mennesker har et moralsk ansvar for andre enn seg selv.

- Han var ikke en moralsk refser av den enkelte person, men han mente at vi alle må forplikte oss til et politisk system der alle gir litt. Han mente at bensin og strøm må bli dyrere. Sånne ting er forferdelig upopulært å si. Folk ble rasende og noen sendte ham trusler, forteller Lem.

- Var du ofte uenig med ham?

- Ja. Vi hadde mange diskusjoner, men han var ikke en mann som ombestemte seg. Jeg tenker at hvis du skal få folk til å endre holdninger så er du nødt til å gi dem små, positive ting. Du må få folk til å dra i lag. Steinar kunne motivere seg selv ut fra moral alene et helt liv, men de fleste av oss er ikke sånn. Jeg er ikke sånn. Folk flest vil kose seg, så tar vi oss sammen av og til. Jeg tror ikke det nytter å bare si at dette er rett ut fra moralsk ståsted.

Gunn Hild Lem skriver i dag for medlemsbladet Folkevett, og mener organisasjonen fremdeles spiller en viktig rolle i samfunnsdebatten.

- Vi trenger noen som forteller oss det som er sant. Vi kan ikke lulle oss inn i en selvtilfreds sky og tro at ting er som det skal være. Noen må trekke forbindelsen mellom miljø og rettferdighet. Jeg synes det er bra at de holder fast på den gammeldagse biten. Det hjelper ikke med effektiv energi så lenge folk forbruker som de gjør. Forbruket i Norge er jo vanvittig.

- Ser du tegn i tida som tilsier at folk tar overforbruk og miljøet på alvor?

- Nei, gjør du?

Lem forteller at hun er veldig bekymret for klimaendringene.

- Jeg er redd for at vi er blitt så rike at vi tenker at vi bare kan kjøpe oss ut av problemene. Det er mulig vi kan det. Men da får jeg si som Steinar: Det er ikke riktig.

Dagsavisen intervjuet Steinar Lem få dager før han døde. Utgangspunktet for intervjuet var et debattinnlegg Lem hadde skrevet noen uker i forveien der han rettet sterk kritikk mot norsk innvandringspolitikk. Men i intervjuet snakket han også mye om Framtiden i våre hender. Lem opplevde at organisasjonens grunnsyn hadde stor støtte i befolkningen.

- Jeg møter mye velvilje i næringslivet og langt inn i Høyre, sa Lem.

Samtidig var han pessimistisk på klodens vegne:

- Vi står midt i et økologisk krakk. Hundretusener av mennesker og dyr dør hvert år på grunn av unaturlig klima. Men hver gang Jens Stoltenberg legger fram et budsjett, vet vi at klimautslippene vil øke. Få protesterer. Vi holder stø kurs mot en klimakatastrofe.

Gunn Hild Lem forteller at klimaødeleggelsene gikk kraftig inn på ham.

- Jeg husker hvordan Steinar reagerte da Katrina ødela New Orleans. Han trodde at katastrofen ville få folk til å handle, at den ville føre til Nadderud-stemning i USA. Så skjedde det ikke en damn shit. Da ble han veldig nedslått.

- Hva var det som drev ham til å gjenta sitt budskap år etter år?

- En vilje til å gjøre det rette. Jeg kan ikke uttrykke det bedre. Han ville være et menneske som gjorde det rette. Han tok ansvar for det han mente måtte gjøres. Han skulle jo egentlig bli forfatter. Men han kunne ikke skrive romaner mens jorda gikk under. Det var slik han så det.

Gunn Hild forteller om hvor sparsommelig de levde før. Steinar Lem skjønte ikke hvorfor man skulle kjøpe nye klær før de gamle var utslitt. Han brukte nesten ikke bil, og gikk en halvtime til bussen hver dag, samme hvor dårlig vær det var. Men han var ikke bare en asket. I sitt siste intervju, kom han med denne oppfordringen til folk:

- Hygg deg med god mat og godt drikke. Betal mer for kvalitet, grip alle livets nytelser med alle de hendene du måtte ha. Pass bare på at mennesker og dyr kan gjøre det samme om 700 år.

Gunn Hild synes det er vanskelig å leve opp til idealene som Steinar Lem sto for.

- Jeg har dårlig samvittighet noen ganger for at jeg ikke lever sånn vi levde sammen, for det gjør jeg ikke. Jeg handler mer. Jeg er mer normal, og legger listen mer der andre legger den. Steinar sa ofte at de snilleste ikke skulle bære hele byrden, derfor må vi ha fellesløsninger som alle er med på.

Sist uke ble det lagt fram enda en dyster klimarapport fra FN. I Norge er det ventet at forbruket vil tredobles innen 2060. Erik Dammann sliter med å finne lyspunkter.

- Det blir bare verre og verre. Det går så til de grader den gale veien nå. Nyliberalismen har vist seg helt ukontrollerbar. Det beste beviset på det er at 85 mennesker sitter på større ressurser enn halve menneskeheten til sammen. Vi snakker gjerne om hvor galt det går med klimaet, men det er et samlet miljøproblem vi står overfor. Vi er i ferd med å bruke opp det vi skulle leve av i framtiden. Naturkapitalen av jord, skog, luft og vann minker hele tida. Det er et vanvittig overforbruk.

I boken «Verden trenger en verdirevolusjon» som skal gis ut i løpet av året, gjør Dammann det klart at altomfattende endringer må til om det ikke skal gå helt galt med kloden.

- Jeg prøver å beskrive og påvise at vi ikke kan fortsette i samme spor. Det nytter ikke å justere og reformere et system som er så fullstendig galt. Jeg tror ikke kapitalismen kan løse krisen. Vi må ha helt andre eieformer enn i dag. Men det vil være latterlig av meg å tro at jeg har løsningen. Jeg prøver bare å si hvordan jeg ser dagens situasjon og hvorfor vi trenger en debatt som er frigjort fra gigantøkonomiene. Vi er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget, men vi ser det ikke fordi vi diskuterer miljøproblemer enkeltvis.

- Hva slags verdier er det denne revolusjonen skal bygges på?

- Økonomien og samfunnsstrukturen er i dag preget av maskuline verdier som konkurranse og den sterkestes rett. Mot det står det man kan kalle feminine verdier; fellesskap, samarbeid, deling. Derfor dreier dette seg også om en kjønnsrevolusjon. Kvinner har til nå vært nødt til å spille konkurransespillet. Når mange nok kvinner får innflytelse, må menn spille kvinnespillet.

Dammann kan virke pessimistisk. Samtidig ser han ikke helt mørkt på framtiden. Miljøhøvdingen begynner å snakke om krigen.

- Det er så mange som sier at en slik omlegging er for vanskelig. Men det var ingen som sa det da England var truet av okkupasjon. I løpet av ett år ble hele produksjonen lagt om fra freds- til krigsproduksjon. Folk fikk helt nye funksjoner i samfunnet. De greide det fordi de så at det var nødvendig.

Han ser også andre tegn i tida som gjør ham optimistisk. NRK presenterte nylig en undersøkelse som viste at to av tre nordmenn heller vil ha mer fritid enn mer lønn.

- Stadig flere ønsker seg et annet liv. Og den politiske begrunnelsen for å gjøre noe med miljøproblemene står enda sterkere i dag. Klimarapportene vil bli mer og mer alvorlige. Da vil en ny politikk presse seg fram.

Dammann er fremdeles medlem av Framtiden av våre hender.

- De jobber for det samme som meg, men er kanskje mer forsiktige med å gå ut så hardt som jeg mener det er nødvendig å gjøre. Kanskje jeg kan være med å radikalisere bevegelsen litt med min nye bok, sier Dammann og smiler.

I dag er det Arild Hermstad som leder Framtiden i våre hender. Bergenseren framstår som langt mer optimistisk enn Dammann. Han tror ikke på revolusjon, men at små handlinger i hverdagen kan gi store resultater.

- På 70-tallet ble det sagt at folk måtte endre livsførselen radikalt. Men det ble aldri sagt hva det skulle føre til. Jeg mener det er viktig å diskutere hva vi ønsker oss. Jeg tror mange er med på små ting, og at små skritt i sum presser fram endringer i næringsliv og politikk.

Hermstad mener miljøbevegelsen historisk sett har hatt en radikal retorikk, og at den derfor ikke har blitt oppfattet som relevant for folk flest.

- Jeg tror vi har større sjanse til å lykkes hvis vi er litt nærmere hverdagskulturen. Hvis vi bare beskriver skrittene vi ikke har tatt, skaper man en avmaktsfølelse. Vi må vise at vi er på lag med folk. Og det tror jeg vi best kan gjøre ved å komme med tips og innspill om hva folk kan gjøre. Det er viktig å gi folk handlingsalternativer, både i forbruk og politikk.

Hermstad er heller ikke like pessimistisk som Dammann når det gjelder kapitalismen som økonomisk system.

- Jeg tror det går an å snakke til kapitalistene - kapitalistene er jo også oss selv. Tenk på de enorme verdiene i pensjonsfondene, det er vi som er eierne. Hvis vi som eiere og forbrukere ikke lenger vil ha kull, er det game over for den industrien. Det samme gjelder bensinbiler. Jeg tror også på naturkapitalisme, at vi kan dreie investeringene mot prosjekter som tar vare på naturen. Hvis vi bare erkjenner at klima er det viktigste, kan vi bruke markedet og konkurranse til å løse det. Problemet i dag er at markedet brukes til å skape størst mulig forbruk og profitt.

Hermstad mener det viktigste Framtiden i våre hender har oppnådd er at folk flest i dag erkjenner at Norge har et ansvar også for det som skjer utenfor landets grenser. Han forteller at organisasjonen i dag jobber målrettet for å gjøre den relevant for flere.

- Vi er opptatt av at vi ikke skal oppfattes som skinnhellige. Vi må bruke mer tid på å snakke om de sakene der vi har støtte blant folk. Vi må være i folks liv og peke på løsningene. Greier vi det, har vi et stort potensial for å vokse videre.

Ragnhild Dammann viser oss rundt i huset på Nesodden. Hun forteller om roturene til København og Kristiansand, og den lange reisen de ganske nylig var med på til Kina. Paret har opplevd mange oppturer, men Ragnhild har også sett mannens nedturer. Han har selv skrevet om hvordan han i perioder drev overforbruk på seg selv, at han falt ned i tunge depresjoner når de ambisiøse prosjektene raknet. Ragnhild er derfor litt redd for at mannen skal gå på en ny smell med sitt bokprosjekt.

- Jeg er veldig bekymret. Han tar dette virkelig på alvor og går så inn i det. Han ligger et skritt foran oss, og blir så fortvilet når folk ikke skjønner at vi må gjøre noe. Men han må bare få det ut.

Dammann selv ser det som en plikt å si fra.

- Jeg føler at jeg ser noe som mange andre ikke ser, at jeg ser helheten i situasjonen.

- Tror du at du greier å vekke folk igjen?

- Jeg vet ikke. Jeg har lagt veldig vekt på å bevise nødvendigheten av at vi må gjøre noe. Så vil jeg få så hatten passer fra alle kanter. Det er ikke et populært tema i partipolitikken det jeg skriver om. Men selve essensen er så viktig at det skal godt gjøres om det ikke blir debatt.

- Men har du krefter til å stå i en ny storm?

- Det får bli som det blir. Jeg føler dette er nødvendig. Det blir et slags testamente, et siste budskap og en avslutning på Framtiden i våre hender-prosjektet fra min side.

jens.marius.saether@dagsavisen.no