Siste gang, enda en gang?

Hver gang The Rolling Stones har kommet til Norge, seks ganger nå, med åtte konserter til sammen, har det vært framstilt som et sannsynlig siste møte.

Sist de spilte i Norge var i 2007. Da hadde medlemmene nådd vanlig pensjonsalder. Noen av dem med en livsstil som ikke er anbefalt for dem som vil holde det gående ekstra lenge i arbeidslivet. Vi kunne sagt at stayerevnen er enestående, men får passe oss litt siden Cliff Richard (73), med fem års lenger fartstid, synger i Oslo Spektrum tirsdag.

Europaturneen som starter i Oslo mandag er en forlengelse av feiringen av 50-årsjubileet som startet i 2012, med utgivelsen av samlealbumet «Grrr» og den helt nye sangen «Doom And Gloom». Gruppa gjorde enkeltstående konserter i London og Los Angeles, og turnerte igjen i USA fjor. De gjorde også store konserter på Glastonbury-festivalen og Londons Hyde Park. En turné i Australia og Asia i vinter ble avbrutt da Jaggers venninne L‘Wren Scott døde. Nå begynner de igjen, Oslo-konserten er den første av 14 opptredener i Europa i sommer.

En konsert med The Rolling Stones i dag varer i et par timer, med rundt 20 låter på programmet. Ikke et like fastsatt program som mange andre gamle legender, selv om de store publikumsfavorittene pleier å være på plass. De pleier å slutte med «(I Can‘t Get No) Satisfaction». I et intervju i filmen «Sweet Summer Sun», fra fjorårets Hyde Park-konsert, sier Jagger og Richards at målet alltid er å gjøre den enda bedre enn de noen gang har gjort før. - For meg er det bare en jobb, legger Charlie Watts tørt til.

Da Keith Richards ga ut selvbiografien «Life» i 2010 så det en stund stygt ut for et videre samarbeid. Han kom nemlig med flere nedsettende bemerkninger om Mick Jagger. I tillegg til sleivete antydninger om størrelsen på Jaggers kjønnsorgan omtalte han sin gamle medspiller som «Madame» og «Hans Majestet». Han mente Jagger led av HSS - hovedsangersyndromet, der han begynte å tro at han var viktigere enn resten av The Rolling Stones. Da vi møtte Richards etter utgivelsen av boka kom forventningene om flere Stones-konserter tilbake.

- Hvis disse sitatene blir tatt ut av sammenhengen, for å få dem til å se ut som aktuelle problemstillinger, så blir det feil. De gjenspeiler på ingen måte hvordan vi forholder oss til hverandre nå. Blod er tykkere enn vann. Han fikk lese hele den jævla boka før den kom ut. Mick og jeg dras mot hverandre, så la oss få det til å fungere, sa Richards. Vi lurte på om denne friksjonen er nødvendig i et godt rockeband?

- Jeg vet ikke om det er nødvendig, men det har en tendens til å være sånn. Hvis jeg skal sette fingeren på hva Mick og jeg har sammen er det «Midnight Rambler». Ingen andre hadde fått det til. Så lenge jeg trekker i den ene enden av tauet, vet jeg at han holder fast i den andre, sa Richards. Etter det siste comebacket har også Mick Taylor, som spilte i gruppa fra 1969 til 1975, vært tilbake på sin gamle plass i akkurat denne låten.

Richards var samtidig klar på at Charlie Watts er hjertet i The Rolling Stones.

- Han er min klippe. En fantastisk musiker. Charlie og jeg står hverandre nært, det er vi som holder rytmen gående mens Mick danser rundt. Det gjelder å få til noe som Mick tenner på, var Richards’ egen beskrivelse av maskineriet i The Rolling Stones.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen