Gærne etter asparges

BEELITZ/BERLIN (Dagsavisen): Ved siden av inngangen til den italienske restauranten Don Antonio i bydelen Schöneberg i Berlin henger menyen. Valget er enkelt. Det må bli asparges: Aspargessuppe, aspargespizza, asparges med skinke, asparges og svinesnitsel.

I sesongene serverer vi alt med asparges for tyskere er gærne etter det, forteller innehaver Serkan Kahriman.

- Alle gjør det, de greske restaurantene, de arabiske, de tyrkiske, ramser han opp.

- Det er ikke så farlig at asparges ikke er så typisk i italiensk mat for alle vil ha det.

Ut på landet

Og Kahriman har rett. Etter at sesongen offisielt startet i slutten av april er det aspargesuker på restauranter over hele byen. Tett langs veiene selges asparges fra små boder som jordbær selges i Norge om sommeren.

Alle har sine favorittaspargeshistorier å fortelle. Og i helgene drar berlinerne ut på landet for å spise grønnsaken i sitt eget element. Rett fra jorda i grytene. De mest populære gårdene operer med ventelister i høysesongen.

I Berlin kommer den mest populære aspargesen fra Beelitz i Brandenburg, delstaten som omkranser den tyske hovedstaden.

Ingen vanlig grønnsak

Mindre enn en halvtimes reise med Den østtyske jernbanen fra Berlin ligger den lille byen Beelitz. Men kontrasten fra den tyske hovedstadens bråkete og brede bygater kunne knapt vært større.

«Velkommen til aspargesbyen» står det når man går av toget og blir tatt imot av endeløse jorder, vårgrønne trær og trange brusteinsgater med små bolighus.

Mobilen finner ikke dekning og det finnes ikke drosjer, men det er flate sykkelveier til aspargesgårdene.

I den bittelille landsbyen Schlukendorf fire kilometer fra Beelitz sentrum er Manfred Schmidt leder i Beelitz aspargesforening og trolig stedets største aspargesfan. I foreldrenes gamle gårdshus har han startet et eget museum viet nettopp aspargesen.

- Det er kanskje uvanlig med et museum for en grønnsak, men så er heller ikke asparges en hvilken som helst grønnsak, sier Schmidt.

Museumssamlingen viser spesiallagde redskaper for aspargesdyrking, servise formet som asparges og kronen til landsbyens aspargesdronning. Hun kåres hvert år blant stedets mest dedikerte aspargesvenner, men allerede fra starten var asparges mat for kongelige.

Kongelig mat

Den første aspargesen i Brandenburg utenfor Berlin ble plantet i 1573 etter befal fra kurfyrste Johann Georg. Han hadde hørt at delikatessegrønnsaken var mote i Frankrike og ville ikke være dårligere. «Kongelig grønnsak» og «spiselig elfenbein» er noen av de fjonge kallenavnene aspargesmuseet mener finnes for den hvite lange grønnsaken.

Schmidt synes ikke navnene er overdrevne. Han har selv fått merke hvor verdifull og ettertraktet grønnsaken er. Da Beelitz var en del av Øst-Tyskland ble den tradisjonsrike aspargesdyrkingen lagt brakk.

Sesonggrønnsaken med relativt lite næringsinnhold ble ikke ansett som spesielt viktig av det kommunistiske DDR-regimet. I stedet ble de østtyske aspargesbøndene i Brandenburg pålagt å dyrke korn og vanligere grønnsaker som potet og kål.

Asparges ble kun dyrket i private hager. I en tid der få hadde noe utenom det mest nødvendige, kunne noen kostbare aspargesstengler derfor åpne dører.

- Asparges var som en annen valuta i DDR-tida. En gang var jeg hos bilmekanikeren med Trabanten. Han mente det ville ta en måned før bilen var klar, men da jeg ga han to kilo asparges kunne han fikse bilen på en dag, sier Schmidt.

I DDR-tida spiste østtyskere kun 200 gram asparges hver dag i sesongen, i dag spiser de i snitt to kilo hver. Manfred Schmidt greier mange ganger så mye.

- Jeg spiser sikkert 30-40 kilo, minst, sier han med en fornøyd latter.

3.000 sesongarbeidere

Da muren falt og Tyskland igjen ble ett land i 1991 strømmet vestberlinerne til Beelitz og andre aspargesdyrkende landsbyer i Brandenburg som under den tyske delingen hadde vært avstengt for dem.

- Mange, særlig eldre kvinner, fortalte meg hvordan de hadde lengtet etter grønnsaken de husket å ha spist i barndommen. Etter gjenforeningen oppdaget vestberlinere nærområdet sitt på nytt, sier Schmidt.

Da DDR-regimet falt startet bøndene igjen å dyrke asparges i stor skala. I Beelitz jobber 200 mennesker fulltid med asparges. Manfred Schmidt kjenner dem alle.

I sesongen er det hele 3.000 som jobber på aspargesgårdene. De ekstra sesongarbeiderne kommer nesten utelukkende fra Polen.

På en av gårdene jobber Damian og Marius så fort de bare kan med bøyde rygger og blikket mot den mørke jorda der de hvite aspargestoppene titter opp.

- Ingen tid til å prate, sier Damian.

Som alle andre sesongarbeidere i Beelitz jobber de å akkord. Inntektene varierer kraftig etter hvor mye moden asparges de finner.

- En dag kan det være 15 kilo, den neste 200, sier Damian som plukker asparges på tredje året i Beelitz.

Kort sesong

Aspargesselger Wittenberg har solgt de hvite grønnsakene fra den samme boden langs hovedveien gjennom Beelitz fra april til juni i fem år. Hun begynner å vite hva kundene vil ha, om de går for førsteklasses sterke stenger til ti euro kiloen eller tar til takke med de langt tynnere og kortere suppeaspargesen til bare fire euro.

De siste årene er det også stadig flere som vil ha den grønne typen. Wittenberg vet ikke hva hun synes om det, i Beelitz har de alltid dyrket den hvite, tykkere varianten.

- Men den grønne er sunnere. Den vokser over jorda og inneholder derfor mer næringsstoffer, sier hun.

Selv vil hun helst ha asparges morgen, middag og kveld, kokte med masse smør for å framheve smaken av aspargesen. Men bare i sesongen.

I midten av juni er det allerede over.

iselin.moller@dagsavisen.no

Iselin Stalheim Møller

Nyhetsredaktør i Dagsavisen