Vi sa aldri mer, men nå skjer det igjen

Vi sa aldri mer Srebenica. Vi sa aldri mer Rwanda. Vi sa aldri mer Holocaust. Vi sa aldri mer folkemord.

Men nå skjer det igjen. Rett foran øynene våre. Det skjer et folkemord rett foran øynene våre, og denne gangen ser vi det live. Vi lar det skje. Vestlige regjeringer lar det skje.

Da jeg lærte om nazismen og fascismen som ung, forsto jeg ikke hvordan det kunne skje: Jeg forsto ikke hvorfor dette mørke tankegodset appellerte til så mange mennesker og hvorfor hatet kunne vokse frem og rettferdiggjøre så mye ondskap.

Folkemord begynner med retorikk. Så utvikler det seg til politikk.

Handlingene vi nå ser i Gaza er ikke et brudd, men en fortsettelse av en utvikling med årevis av okkupasjon og aggresjon. Historiefaget kaller det kontinuitet. Det er en fortsettelse av retorikken og politikken som har muliggjort og rettferdiggjort hat, vold og drap.

Når skal vi lære av historien?

Det er nok en gang tusenvis av sivile som betaler prisen. Barn dør. Kvinner dør. Gravide dør. Unge menn dør. Gamle mennesker dør. En befolkning dør.

Israel sier de er ute etter Hamas, men bomber sivile mål. Da handler det ikke om selvforsvar lenger, men drap på en befolkning som ikke har skyld i Hamas sine handlinger.

Når man frarøver en hel befolkning tilgang til vann, mat, medisiner og strøm og sender to millioner mennesker ut i ørkenen, kan vi ikke snakke om selvforsvar lenger.

Det er 50.000 gravide kvinner på Gaza akkurat nå. Hvor skal de føde, bo og oppholde seg i tiden fremover?

Det er forferdelig å tenke på alle livene som har gått tapt og de forferdelige scenarioene som trolig venter. Og om noen år kommer vi til å lære om dette i historiebøkene på nytt. Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne verden la det skje?

Vestlige regjeringer må fordømme bombingen. Hamas og Israel må holdes ansvarlige. Men sivile må få slippe. For mens jeg skriver dette dør barn på Gaza. Og jeg frykter at Israel planlegger en hevn vi aldri vil tilgi.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen