Vi må få lov til å velge

I et innlegg i Dagsavisen 25. mai skriver Lars Olle Engaas at «Jeg trenger aktiv livshjelp og lindring – ikke dødshjelp». Jeg håper han får det han ønsker seg, og det han trenger. At han er på et stadium i livet der han føler at han ikke trenger dødshjelp, må være godt. Ikke alle har det som han, dessverre.

Engaas er tydelig på at han er imot dødshjelp. Jeg respekterer hans syn på saken i forhold til ham selv. Det jeg ikke respekterer, er at han mener at han og hans like skal bestemme hvordan andre menneskers liv skal avsluttes. Ikke alle dør ved å sovne fredelig inn.

Da pappa døde sa jeg: «Endelig fikk pappa slippe. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor vondt det har vært å gå rundt å ønske at han skal dø, for jeg elsket pappa’n min».

Hans siste måneder var så ubeskrivelig vonde. Det er sjokkerende å være vitne til hvor mye lidelser samfunnet synes det er greit at enkelte må oppleve, fremfor å respektere deres eget ønske.

Engaas viser til at Fremskrittspartiet var det første, og fortsatt eneste, parti til å sette temaet på dagsorden og forsøke å få det vedtatt som gjeldende politikk. Dette mener han var en blindvei.

Men her har ikke Engaas befolkningen med seg. Ved alle undersøkelser som har vært gjort om dette temaet, har resultatet vært det samme: Flertallet støtter tanken om dødshjelp innenfor noen strenge kriterier.

Fremskrittspartiet er fortsatt i takt med flertallet i befolkningen, og i gjeldende partiprogram står følgende: «Frihet til å bestemme over eget liv betyr også at man må sikres retten til en verdig avslutning av livet. Fremskrittspartiet vil derfor i noen situasjoner tillate aktiv dødshjelp regulert av et strengt lovverk».

Engaas synes videre at det er merkelig at det er ungdommen som roper høyest om dødshjelp. Det er jeg ikke enig i. Som styremedlem i organisasjonen «Retten til en verdig død», ser jeg at det faktisk er de godt voksne som dominerer i både debatter og i antall henvendelser vi får om saken.

Men også ungdommen har sett og opplevd det samme som mange av disse godt voksne; nemlig smertefulle og uverdige avslutninger på livet til noen man elsket. Ungdommen er opptatt av friheten til å ta egne valg og tør der de politiske partiene feiger ut.

Innad i de aller fleste partier jobbes det hardt for å få sitt parti på banen. De vet at flertallet i befolkningen støtter dem, og de vet at stadig flere land innfører et tilbud for de aller sykeste døende. Fordi de respekterer enkeltmenneskers siste ønske og fordi de er opptatt av at folk må få velge også avslutningen av livet, slik de har gjort sine egne valg gjennom et langt liv.

Les også: Retten til å bestemme selv (+)

Men selv det å få til en utredning som kan gi oss et faktabasert grunnlag å diskutere rundt, sitter langt inn hos de fleste partiene.

Les også: – Sosiale medier er et folkehelseproblem (+)

Jeg får lyst til å skrike når jeg hører utsagnet «helsetjenesten skal redde liv, gi lindring og omsorg – ikke ta liv». Vel, helsetjenesten kunne ikke redde pappa, og de klarte ikke å fjerne smertene. Omsorgen sto min mor for.

Utallige mennesker har og har hatt det som pappa. Han snakket stadig om å reise til Sveits, og det begynner å bli et anselig antall nordmenn som har gjort nettopp det. Jeg respekter deres valg.

Lars West Johnsen: Israels nye ørkenvandring (+)

Jeg skulle bare ønske at de som ikke er interessert i en slik mulighet, har såpass stor omtanke for sine medmennesker at de respekterer at andre ønsker noe annet for seg selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen