Vi er så glade for at vi ikke er barn lenger

Å vokse opp i en familie med dårlig råd påvirker din psykiske helse sterkt. Man går og bekymrer seg veldig, blant annet for om foreldrene har råd til å kjøpe mat. Barn, og spesielt ungdom, får med seg mye mer enn man tror.

For selv om foreldrene later som alt er fint, er det merkbart. I fattige familier er foreldre ofte mer stressa, og da er de ikke alltid så gode foreldre som de kunne vært.

Andre elever ser stor forskjell på hva man har på seg av klær og hva man eier av elektronikk og lignende. Ungdommer kan være brutale. Det skal ikke alltid så mye til før man ikke passer inn. Man kan havne utenfor vennegjenger fordi man skiller seg ut i klær og status, i hva foreldrene jobber med og hvilken utdanning de har.

Man får heller ikke vært med på det sosiale som koster penger: Bursdager, kino, fritidsaktiviteter, russetiden, spise på restaurant eller dra på arrangementer. Ferier er også en ting mange lavinntektsfamilier ikke har råd til. Ferie er ikke en nødvendighet, men når 19 av 20 stykker i en klasse har dratt til Danmark eller Syden i sommerferien og det sitter én der som ikke har det, merker man at det er store forskjeller.

Mange ungdommer som vokser opp med fattigdom ender med å slite mer med sin mentale helse enn de fleste andre. Når man føler seg utenfor og «under» andre, bærer en det med seg i voksen alder.

Man kan bli redd for å ikke ha mat på bordet og ikke ha penger til alt man trenger også når man blir eldre.

Når barn som har vokst opp med lite penger blir voksne og endelig får penger, brukes det kanskje opp med én gang fordi man da har råd til å kjøpe alt man ikke hadde som barn. Når man får et tilbud om kredittkort, er det lett å la seg friste.

Man skal liksom ta igjen det man ikke kunne bruke penger på når man vokste opp, og unne seg noe man egentlig ikke har råd til. Og ender opp med å måtte låne av bekjente eller få kredittkortgjeld. Da har man samme problem man hadde som ung: Man sitter der uten noen ting.

Skolen burde lære barn og unge mer om personlig økonomi. Det er mange som må flytte hjemmefra når de er 15–16 for å starte videregående, eller som kanskje ikke har foreldre som er så ansvarlige med penger og som selv må kjøpe de det trenger. Da en av oss gikk på videregående, satte en av mattelærerne opp et tilbud til elevene i første og andre klasse. Vi kunne komme og få en personlig økonomiklasse i stedet for friminutt. Vi som deltok lærte mye på tre friminutt.

Hvis staten skal ha fokus på psykisk helse i framtida, må den også satse på personlig økonomi.

Vi er så glade for at vi ikke er barn lenger. Det var økonomisk vanskelig for folk for 10–15 år siden. Det må det være uendelig vanskelig nå. Familiene må jobbe mer og ha det kaldere hjemme. Det gjør den norske vinteren enda hardere.

Politikere må sette seg i skoene til barn i fattige familier. Lønn og ulike bidrag har ikke økt i takt med dagens utgifter i det hele tatt, spesielt ikke for folk i lavtlønnede yrker, som barnehageansatte, butikkmedarbeidere, frisører og servitører. Det kan også bli enda vanskeligere for barn av fattige familier å ha råd til å studere.

Det må bli bedre støtteordninger for syke, trygdede og barnefamilier, og barnetrygden må økes mer. Uføre kan nå tjene inntil 40.000 kroner før de får trekk – den grensen må heves.

Politikerne må ordne flere gratistilbud for barn og unge: Fritidsaktiviteter og klubber, men også transport, hvis tilbudet er langt borte, slik at disse barna får en like bra oppvekst som alle andre. Det må gis mer støtte til firmaer og folk som lager og driver fritidsområder, som skatingparker.

De som ikke oppsøker en ungdomsklubb er de som har størst problemer og faller mest utenfor. Det er de som trenger åpne fritidsområder som dette aller mest. Vi må også løse at det fortsatt er litt flaut å gå og låne utstyr. Det må slås ned på stigmatisering av fattige familier.

Det er behov for steder å få tak i klær og leker. Frelsesarmeen har et tilbud der man kan hente en kasse med julemat før julaften. Den inneholder julemiddager, dessert og ofte gaver til barna. Dette burde vært et tilbud som ikke bare var i jula.

Borteboende studenter skal «egentlig» få støtte fra foreldrene sine, men foreldrene har ofte ikke så mye ekstra. Det koster også mer å bo borte enn hjemme, det er dobbelt med utgifter.

Det er bra at regjeringen vil øke borteboerstipendet, men satsen er fortsatt vanskelig å leve på – spesielt for barn fra fattige familier. Borteboere ville også hatt godt av et konkret tilbud, som en plass der man kan kjøpe en god middag for en billig penge, vaske klær og snakke med voksne hvis man trenger råd eller hjelp.

En plass å være sammen med andre som ikke er en knøttliten hybel, og hvor de som jobber der har taushetsplikt.

Politikerne har nylig innvilget seg selv en stor lønnsøkning. De fattigste blant oss trenger pengene langt mer.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen