Venstres vrede

Splittelsen i sentrum er ett av mange poenger ved lokalvalget i Stavanger, der sammenslåingen med Rennesøy og Finnøy får politiske konsekvenser.

Etter noen tiår der Høyre, KrF, Venstre, Sp med tidvis støtte fra Frp eller Ap har styrt Stavanger, spilte Kari Nessa Nordtun smartest. At Ap har det dårligste valgresultatet siden 1995 samtidig som de får ordføreren, skyldes samarbeidet partiet fikk til med SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Samarbeidet om alternativt budsjett skapte et rødgrønt fellesskap i opposisjon, samtidig som hånden har vært utstrakt i retning Frode Myrhol og Folkeaksjonen Nei til mer bompenger.

LES OGSÅ:

Første del av strategien burde ha vært sett av høyresiden, det samme gjelder delen som handler om sentrumspartiene. Det er lenge siden Rennesøy-ordfører Dagny Sunnanå Hausken signaliserte en mulig overgang til rødgrønn side, og for Sp er belønningen varaordførervervet.

KrFs Henrik Halleland har forklart sitt partis valgtekniske samarbeid med det nye flertallet enkelt og greit: Det var KrFs mulighet for å få en plass i kommunalutvalget – der Stavanger-politikken meisles ut. Hausken og Halleland har heller ikke personbindinger til det gamle regimet, der Christine Sagen Helgø, John Peter Hernes, Bjørg Tysdal Moe og Per A. Thorbjørnsen var et samkjørt lag.

Jan Erik Søndelands vrede mot KrF må leses som skuffelse over at Venstre ble en valgtaper. Kanskje han burde ha sett den mulige sentrumssplittelsen tidligere og ikke klamret seg til den borgerlige treenigheten som forsvinner med Helgø, Moe og Thorbjørnsen? Kanskje burde Søndeland ha skjønt at Ap føler et agg mot Venstre etter partiets angrep på arbeidsmiljøloven? Det er også slik i lokalvalg at partiene har ansvar for egne velgere, ikke nabopartiets. Maksimal uttelling for stemmene er grunnen til at Frp og Ap finner sammen i Sandnes, Sola og Klepp, og FNB og MDG i Stavanger.

LES OGSÅ: KrF er det siste partiet jeg trodde skulle drive dobbeltspill

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis