Debatt
Unge Venstre: Det finnes vold som er verre enn krig
Våpen alene er ikke veien til fred, men det kan være veien unna krig, og verre skjebner.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Linn Stalsberg går hardt ut mot ikke bare NATO og det ukrainske forsvaret, men hele konseptet å ha et forsvar i sin kommentar i Dagsavisen fredag 14. april.
Hun kommer med de vante argumentene om at en krig aldri kan vinnes og dermed ikke er verdt å kjempe. At de som støtter et sterkt forsvar ikke har forstått hva krig er.

Stalsberg og undertegnede deler at vi kommer fra en generasjon og en del av verden som gjør at vi aldri har opplevd krigens grusomheter. Og Stalsberg har rett i at få av oss virkelig forstår hva det innebærer.
Likevel tar hun fundamentalt feil, når hun tror det ikke finnes skjebner som er verre enn krig. Som det er verdt å gå til krig for å unngå.
For la det være sagt; det gjør det. Om en lurer på hvordan en slik skjebne ser ut, kan en spørre sivile i Buscha, jesidier i Syria og Irak, tutsier i Rwanda, bosniere i Srebrenica eller jøder i Europa i midten av forrige århundre.
De av dem som fortsatt lever.
Når alternativet er systematiske overgrep mot sivile, tortur, massevoldtekter, massedrap, i de aller verste tilfellene folkemord og total utslettelse, kan krig – i all sin grusomhet – være riktig.
Å forhindre at flere må dele deres skjebne handler selvsagt om mye mer enn våpen. Men når det har nådd det punktet, er det vår fordømte plikt å redde uskyldige mennesker fra grusomme overgrep.
Når en fiendtlig styrke står klar på grensene, og andre tiltak har vist seg nytteløse, har man valget mellom å «fredelig» underlegge seg okkupasjon, eller å kjempe så lenge man kan.
Og selv om det første alternativet kan fremstå mindre voldelig, så er det ikke det. For som sagt, så finnes det vold som er verre enn krig.
For å sette det på spissen, er det en grunn til at vi sier det ble fred i Norge i mai 1945, og ikke juni 1940 da de aktive kamphandlingene i all hovedsak hadde stoppet (bortsett fra enkelte i Nord-Norge).
For de største grusomhetene som har skjedd i norsk historie, skjedde ikke under de aktive kamphandlingene. De skjedde under fravær av aktiv krig, men på ingen måte under fred.
Og det som skjedde var det, etter mitt syn, verdt å både dø og drepe for å stoppe.
Stalsberg hevder at videre at vi ruster opp uten mål og mening. Det stemmer ikke. Målet er at våpnene ikke skal trenge å brukes. Våpen på lager, soldater som kun trener, er ikke nytteløse. De holder oss trygge fra både krig, og verre skjebner.
Hun sier NATO pirker på Kina. Situasjonen der er at Kina truer med å invadere Taiwan, og underlegge demokratiet sitt brutale diktatur.
Om en tror befolkningen i Taiwan ikke har noe å frykte, er det bare å se hva Kina gjør mot opposisjonelle og minoriteter. Folkemordet på Uigurene for eksempel.
Krig er noe vi aldri skal ta lett på. Og i et demokrati skal vi alltid diskutere hva som er verdt å delta i krig for. Vi skal diskutere allianser, eksportregelverk for våpen og alt som handler om å bruke et forsvar vi alle virkelig vil slippe å bruke.
Vi skal granske nådeløst der vi har trådt feil, og stille de ansvarlige til ansvar. Vi skal dømme våre egne krigsforbrytere like hardt som vi ville dømt de hos våre motstandere.
Men vår ekstremt privilegerte generasjon og del av verden må ha en ting helt klart. Fravær av krig er ikke alltid fred. Når alternativet er systematiske overgrep mot sivile, tortur, massevoldtekter, massedrap, i de aller verste tilfellene folkemord og total utslettelse, kan krig – i all sin grusomhet – være riktig.
Om våpen er veien til fred er et spørsmål, det er det neppe alene, men det kan faktisk være veien unna krig, eller en skjebne verre enn krig.
Stalsberg angriper en stråmann når hun fremstiller sine meningsfeller som de eneste som vet hva krig er.