Trygge barn etter brudd

Det er en bred oppfatning i Norge at samlivsbrudd er skadelig for barn. Denne oppfatningen bidrar paradoksalt nok til å gjøre livet vanskeligere for barna, for den svekker foreldrenes innsats til å forebygge barnas lidelser.

Vi bør snakke mer om hvordan vi får trygge og glade barn etter samlivsbrudd.

I grove trekk er det to ting som blir vanskelig for barn etter skilsmisse. Det første er at de kan befinne seg i en lojalitetskonflikt mellom voksne med et anstrengt forhold til hverandre. Det andre problemet er at foreldrenes tilknytning til barna kan bli svakere etter bruddet, som gjør barna utrygge og ensomme.

Begge problemer kan forebygges med kunnskap og god hjelp til de voksne underveis i forløpet. God hjelp innebærer at hjelpen gis på en måte som gjør at den voksne tar det til seg og korrigerer seg.

Å skremme eller kritisere dem kan gjøre vondt verre.

Det er riktig at foreldre trenger innsikt i hvordan skilsmisser typisk skader barn, men å bli oppmerksom på risikoen er ikke tilstrekkelig. Et altfor stort fokus på barnas lidelser kan dessuten bidra til at de voksne går helt i baklås.

Etter å ha jobbet med hundrevis av skilte, ser jeg hvordan mange foreldre er så livredde for å skade barna sine at de neste ikke klarer å tenke klart. De er skremt fra sans og samling etter å ha lest og hørt om hvor skadelig samlivsbrudd kan være for barn. Mange sliter derfor med å samle fokus nok til å gjøre den endringen i seg selv som kreves for å få trygge og glade barn.

Det er ikke til å stikke under stol at foreldre er skyld i at barna får det vondt etter skilsmissen, men dette er et svært ømtålig tema, for ingen ønsker å skade barna sine. De ønsker det stikk motsatte, å være så gode foreldre som mulig. Det er derfor viktig at vi informerer dem om at det er mulig å skille seg uten å skade barna, og videre motiverer dem til å gjøre den indre jobben som kreves for å få til dette.

I stedet for å beskrive hvordan barn opplever å stå mellom voksne som har et anstrengt forhold til hverandre, bør vi snakke om hvordan foreldre kan få et problemfritt forhold til hverandre.

De fleste vet at foreldrekonflikter er skadelig for barn, men de mangler ofte kompetanse om hvordan konfliktene kan løses. De som ikke klarer å fjerne problemet, prøver ofte å skjule problemet, men det blir aldri helt bra. Foreldre svelger kameler etter beste evne, men følelsene forsvinner ikke, og barna befinner seg fortsatt i konflikten.

Å legge lokk på følelsene er ikke måten å gjøre det på.

Når vi sitter fast i en vanskelig relasjon, er det ikke den andre personen vi sitter fast i. Vi sitter fast i egne uhensiktsmessige reaksjonsmønstre. De kan vi endre når vi blir oppmerksomme på dem. Det er vanlig å trenge hjelp til å oppdage nye muligheter i seg selv.

Ofte er det også nødvendig å bearbeide gamle hendelser for å klare å legge det vonde helt bak seg. Det er ikke så vanskelig med den rette hjelpen. Det er ikke alltid mulig å få et godt forhold til en tidligere partner, men det er alltid mulig å få et problemfritt forhold til hverandre, og dermed gi barna en fredfylt oppvekst.

Mange får en svakere tilknytning til sine barn etter skilsmissen, men også dette kan forebygges.

Å få et bedre forhold til eksen vil i seg selv styrke forholdet til barna, men ofte er det et mønster med tilbaketrekning som også må endres. Mange ser ikke selv hvordan de fjerner seg fra barna og oppdager først at noe er galt når barna reagerer med sinne, anklager eller tilbaketrekning.

Den voksne trenger å bli bevisst om sin egen rolle i dette samspillet og øke sin tilstedeværende med barna. Det er mulig å forbli en like stor og viktig del av barnas liv, også når det kommer nye kjærester og barn inn i familien. Tilstedeværelse er en ferdighet som kan læres, og er etter min mening noe alle trenger å bli bedre på for å styrke familielivet og livskvaliteten generelt.

Jeg tror den beste måten å hjelpe barna på, er å hjelpe foreldrene, men vi må huske på at det er vondt å oppdage at man selv er årsaken til at barna lider. Hvis vi presser foreldre på dette uten å gi dem løsningen, går de ofte i tottene på hverandre i stedet for å gå i seg selv. Ved å opplyse foreldrene om hvor vondt barna har det, risikerer vi altså å gjøre vondt verre for barna.

Hvordan kan vi hjelpe foreldrene til å velge en annen vei, til å se innover i seg selv etter løsninger? Vi må gi dem håp og troen på at de kan. Ved å si: «Du er i stand til å få trygge og glade barn etter samlivsbrudd. Vil du lære hvordan?» bidrar vi til at flere foreldre flytter fokus vekk fra problemet og over på løsningen. Her kan vi alle bidra med håp fremfor frykt og skam.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen