Trusselen mot Pride har alltid vært reell

Juni. Sol, blå himmel og ... nei. Selv i tankene unngår jeg Pride. Det blir liksom feil i hodet. Som om Pride er overgriperen, istedenfor offeret.

Juni bærer spor av negative assosiasjoner. Jeg klarer ikke helt å være sint heller. Jeg innser at jeg har nådd en slags aksept. Eller kanskje det bare er et tomrom inni meg.

Haters gonna hate, og jeg er lei av kampen. Den kampen ingen andre ser. Jeg legger merke til at jeg er langt mer unnvikende enn jeg pleier, når det kommer til alt som har med skeive rettigheter å gjøre.

Uro. Ubehag. Utrygghet. Spørsmålet vi stiller oss selv og hverandre er ikke lenger hvor og når vi møtes for å gå i parade. Spørsmålet er om. I hvertfall vi skeive med småbarn.

Vi stiller hverandre spørsmålet i håp om å få et beroligende svar. Men ingen kan svare. Hva er til barnas beste og hva slags fremtid skal de vokse opp i? Hva trenger vi å lære dem?

Pride handler ikke lenger bare om å få plass til fellesskap og sosialt samvær. Pride krever risikoanalyse og forberedelse for worst case scenario. Og worst case? Det er ikke det at det begynner å regne, eller at barna går tom for bananer. Det er ikke at vi glemmer solkrem og får solbrente barn.

Det verste som kan skje er skyting. Vi har ikke solkrem som beskytter mot kuler.

Er vi sterke nok til å løfte opp og løpe med barna? Skal vi ha treåringen i bæresele? Hvor fort kan den eldste løpe? Barnevogner er det bare å glemme. For mange skeive småbarnsforeldre handler det ikke lenger om å gå i paraden med barna sine, men hvor man skal stå. Hvilken plassering er best, finnes det en rømningsvei?

Trusselen mot Pride er reell. Den har alltid vært reell. Det som muligens er nytt, er at politi og myndigheter har fått innsikt om det.

Men selv jeg har alltid trodd det var verre før. Jeg trodde vi var på vei i riktig retning. Jeg har forsåvidt opplevd mikroaggresjoner, fordomsfulle spørsmål og utsagn som går utover grensen for hva jeg anser som respektfullt. Men jeg har sett på Pride som en oase, selv om det samtidig er en demonstrasjon for våre rettigheter.

Jeg har ikke vært redd i juni. På en måte har jeg følt meg tryggere da enn i de andre månedene av året. Jeg har opplevd at i juni, da er vi alle litt skeive. Byen har vært fylt med glamour og frihet, glitter og dans. Mennesker fra andre byer og land har kommet sammen. Det er flere av oss som har følt oss midlertidig frigjort fra hverdagslig minoritetsstress.

Vi har feiret vår rett til å være og vår rett til å elske. Sammen. Vi har feiret mangfold og frihet. Selv om vi har et stykke å gå når det kommer til skeives rettigheter, har kampen føltes full av håp. Som om vi går i riktig retning. Som om alt blir bedre. Men i år tviler jeg på det. Ting blir ikke alltid bedre. Ting kan bli værre.

I år føler jeg meg forsiktig. Jeg tar ikke mine rettigheter for gitt. Det er derfor jeg, når jeg leverer barna om morgenen, kjenner en bølge av lettelse over å se regnbueflagget vaie i barnehagen.

Når jeg går en kveldstur med kona, og ser at noen har heist regnbueflagget i gården vår, senker jeg skuldrene litt. Og jeg vet at når mine streite venner og bekjente tar på seg et klesplagg med regnbueflagg denne måneden, betyr det mer enn noen gang før. En liten gest med stor betydning. Et symbol som sier vi har ryggen din og med oss er du trygg.

For det er ingenting jeg tar for gitt lenger. Det er når det er ubehagelig, at vi trenger støtten fra dere streite mest.