Trenger vi pressestøtten?

Pressestøtte er den «folkelige» betegnelsen på produksjonstilskuddet til nyhets- og aktualitetsmedier. Det er en driftsstøtte som gis til mindre lokalaviser og til nyhetsmedier som ikke er størst på utgiverstedet. Ordningen ble innført i 1969 og eksisterer fortsatt i mer eller mindre samme form.

Tirsdag denne uka ble pressestøttetildelingen for 2023 gjort kjent. Blant mottakerne var «gamle» riksdekkende dagsaviser som Klassekampen, kultur- og debattpublikasjoner som Minerva og Subjekt, nisjemedier av typen Medier24, lokalavisene Nidaros og Porten og den kristen-konservative ukeavisa Norge IDAG.

Disse svært ulike publikasjonene har én ting felles: Ingen av dem eksisterte i 1969. Ordningen var den gangen ment å stabilisere det eksisterende partipressesystemet.

Det lyktes ikke. De partipolitiske nummer to-avisene ble stort sett nedlagt. Men pressestøtten viste seg i stand til å bidra til det overordnede målet for tilskuddet: Å sikre en «differensiert dagspresse» og utgivelse av aviser på flest mulig steder.

En avgjørende grunn til at dette lyktes var at pressestøtten ikke er blitt fordelt etter kvalitetskriterier. Ordningen har aldri vært innrettet mot å støtte «god», «viktig» eller «undersøkende» journalistikk.

Hensikten har vært å tette geografiske, ideologiske og tematiske hull i medieøkologien. Det ble gjort ved å legge formelle kriterier som opplag, posisjon på utgiverstedet, geografisk spredning og utgiverfrekvens til grunn for vurderingene. Instansene som delte ut pengene har ikke vurdert kvaliteten på den enkelte publikasjon. Vurderingene ble dessuten gjort på stadig lengre «armlengdes avstand» fra politikerne.

Den nye loven om mediestøtte har en formulering om at produksjonstilskuddet skal «fremme uavhengig journalistikk karakterisert ved høy kvalitet». Hvis pressestøtten skal overleve, er det viktig at dette ikke håndheves slik at Medietilsynet må vurdere om en av årets fire nye støttemottakere Document sitt valg av kilder, perspektiv eller vinklinger, vitner om «god» eller «dårlig» journalistikk.

Tildeling av produksjonstilskudd har dessuten alltid forutsatt at publikasjonen har vært drevet i ett år uten støtte og har et visst salg. Den premierer leser- og opplagssuksess. Ordningen er derfor ingen sovepute for slappe redaksjoner.

Produksjonstilskuddet har alltid vært kombinert med en annen viktig statlig støtteordning. Mediehusene får refundert sine momsutgifter. Denne ordningen er spesielt gunstig for de største. Selv om de store ikke alltid har kjempet like hardt for produksjonstilskuddet, har de alltid akseptert at konkurrentene får pressestøtte, så lenge de selv får beholde momsfritaket.

Det samlede støttesystemet har tjent hele bransjen, og feltets sterke organisasjoner har derfor konsekvent forsvart begge ordningene. I Sverige ble pressestøtten delvis finansiert av en reklameskatt, og dette førte til interne stridigheter i bransjen.

Dessuten har pressens organisasjoner alltid hatt stor innflytelse på utformingen og klart å stanse alle forslag om fundamentale og hodeløse endringer. Pressen sto for eksempel imot kravene om store omlegginger til fordel for nettpublikasjoner. Da ordningen ble gjort såkalt «plattformnøytral» i 2014, mente «de digitale» at støtten ble skreddersydd for de gamle og utdaterte papiravisenes behov.

I ettertid er det lett å se at de tok feil. Denne uka ble rundt 25 rene nettpublikasjoner tildelt produksjonstilskudd. Samtidig har justeringene gått såpass sakte at de papirbaserte avisene har kunnet omstille seg.

Avgjørende er det også at støtten virker etter hensikten. Åmås-utvalget argumenterte i 2017 med at støtten bidro til mangfold av tre typer; geografi, tema og perspektiv. Uten tilskudd ville en stor andel av de svært små lokalavisene som kjennetegner det norske mediesystemet, hatt store problemer.

De siste årene er overføringene til denne gruppa blitt styrket, og i den nye forskriften som gjelder fra i år, er opplagskravet senket for de aller minste. Den politiske oppslutningen om støtte til lokalavisene er sterk og knyttes til prinsippet om at det skal tilbys likeverdige tjenester i hele landet.

Ønsket om tematisk mangfold oppfylles i dag ved varierte temavalg i lokalaviser og meningsbærende publikasjoner – og ved at muligheten til å få støtte til «dybdejournalistikk» er blitt større. Foreløpig er det riktignok ikke helt avklart hvor smal en publikasjon kan være og likevel motta tilskudd.

Mest utsatt er støtten til riksaviser som representerer et perspektivmangfold, slike som Klassekampen, Dagen, Nationen og Minerva. Både Høyre og Frp har programfestet at slike aviser ikke lenger skal få støtte, og Venstre snakker helst om lokalaviser.

Etter vårt syn er det fortsatt et klart behov for publikasjoner som ser på verden med andre religiøse, ideologiske eller politiske briller enn de som dominerer i store, konserneide, sentrum/høyre-orienterte riksmedia – som dessuten stadig blir likere i den beinharde konkurransen om digitale lesere.

Da pressestøtten ble innført i 1969 var utgangspunktet at markedet ikke sikret meningsmangfold og aviser på små steder, men at demokratiet hadde behov for begge deler.

Slik er det fortsatt, og derfor er pressestøtten bevaringsverdig.

• Utgangspunktet for denne kronikken er forfatternes bok «Pressestøtten», som ble lansert denne uka.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen