To tariffavtaler i staten truer den norske modellen

Det er ikke tilfeldig at det venstresiden, LO og YS som vil ha én tariffavtale i staten, mens høyrepartiene pluss Akademikerne og Unio vil ha to avtaler.

Alle hevder at de er for den norske modellen, men to tariffavtaler – en for de lavtlønte og en for høytlønte – vil på sikt være en trussel mot nettopp den norske modellen. De borgerlige partiene forsøker å fremstille dette som en kamp mellom mektige LO pluss YS – mot Akademikerne og Unio.

Det kan virke som om det er de høytløntes lønnsbetingelser som er i spill. Men det er feil. Det LO slåss for, er i virkeligheten en kamp for å kunne ivareta interessene til de lavtlønte, slik at også disse kan få akseptable inntekter.

Tariffavtaler er komplisert, men en grov skisse vil få fram de prinsipielle motsetningene. Frontfagmodellen er bunnplanken, den angir rammen for tariffoppgjøret også i staten. Grovt sagt vil dette si at hovedorganisasjonene vil ha det samme prosentvise tillegget – eller beløp/pott – til disposisjon i forhold til antall medlemmer.

Men som kjent: Man lever ikke av prosenter, men av kroner. For LO er dette en utfordring, for et prosentvis tillegg for en lavlønt kan være temmelig magert. Derfor ønsker man vanligvis et lavlønnstillegg, et kronebeløp, i bunnen for de lavest lønte. Men dette kronetillegget må tas fra den felles potten og dermed blir det mindre igjen til de gruppene som kan klare seg med et prosenttillegg.

Akademikerne har ikke dette problemet. De har ingen lavlønte grupper med behov for et kronetillegg i bunnen. Dermed har disse mer penger til disposisjon enn LO og YS.

I lokale forhandlinger kan man gi større tillegg til sine medlemmer. Det kan føre til at ansatte med samme utdanning og samme jobb får forskjellig lønn fordi de er medlemmer av forskjellige fagforeninger.

Helle Cecilie Palmer: Sekstimersdagen som forsvant

Å fremstille kravet om én tariffavtale i staten som en «gave» fra Ap til LO, er en forenkling som ikke tar for seg den reelle utfordringen: Er det de høytlønte i LO som skal få redusert sin lønn for at de lavlønte skal få levelige kår – i praksis altså et kronetillegg i bunnen?

At Akademikerne gjerne vil beholde ordningen de fikk av Erna Solberg er begripelig. Det gir dem en klar konkurransefordel i forhold til LO og YS.

Les også: Putin prøver seg ikke på Nato, mener Orban

Dette er en utvikling som Høyre, «lille Høyre», Frp og KrF ønsker. En deling av fagbevegelsen som kan føre til økte forskjeller er i tråd med disse partiene faktiske politikk, selv om de retorisk sier noe annet.

Les også: Sliter du med å skjønne Nav-språket? Du er ikke alene

Legg merke til at når Erna Solberg omtaler likhet, så sier hun: Norge er et land med små forskjeller. Hun sier ingenting om hun er for eller mot økte forskjeller. Hun sier lite, men hun fører bevisst en politikk som øker forskjellene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen