Teppeveversken steg opp fra konkursen

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA.

Jeg tenker på Frida Hansens Hus som i sin tid ble kalt for Enkesetet. Rett og slett fordi det huset en enkefrue, nemlig Frida Hansens kjødelige mor, Mathilde, født Helliesen. Opprinnelig lå huset omtrent hvor Hillevågstunnelen i dag møter lyset i Hillevåg.

Denne historien begynner egentlig i 1870 da faren til Frida, Peter Petersen, – som hadde overtatt den familiære forretningsmakten i Hillevåg etter at eldstebroren Frederik hadde emigrert til Sverige og halvbroren Johan Mandius Køhler hadde forlatt firmaet – fikk sukkersyke. Han dro flere ganger til Karlsbad for å kurere sykdommen, men uten at det var noen hjelp i behandlingen. Etter et langt sykeleie, døde Peter Petersen den 21. juli 1875

Peter og fru Mathilde fikk ingen sønner i ekteskapet, men tre døtre. Etter datidens oppfatning var det dermed ingen klar arvtaker til den omfattende virksomheten med utgangspunkt i Hillevåg. Den eldste datteren, Laura, døde av difteri i 1866, mens den mellomste, Marie, tilbrakte sitt liv som pleiepasient. Hun ble som småjente rammet av hjernehinnebetennelse.

Det ble derfor yngstedatteren Frida – eller Fredrikke Bolette som hun var døpt – som overtok driftsansvaret sammen med ektemannen, Wilhelm Hansen. Han var allerede sjef for Køhler-firmaets hardeste konkurrent, firmaet Ploug & Sundt. Wilhelm var sønn av en dansk kontorist, Lauritz W. Hansen, som i sin tid hadde sluttet som partner hos Køhler for å overta ledelsen av nettopp Ploug & Sundt. Ekteskapet mellom Frida og Wilhelm kan dermed sees på både som en lykkelig personalunion, og en velvalgt firmafusjon. Gamle firmabånd ble knyttet på ny, og framsto som stadig sterkere; i hvert fall for en tid ...

Da hun giftet seg 12. august i 1873, var Frida 18 år gammel, mens Wilhelm var 31. På den tiden kunne han kalle seg både for konsul og stadshauptmann. Begge titlene hadde han arvet. Den engelske konsultittelen fra onkelen, mens statshauptmann-vervet hadde han fått fra faren.

Bryllupet mellom Frida og Wilhelm ble feiret i hovedhuset i Hillevåg. Ifølge et utkast til en biografi over Frida Hansen av Fin Levy, var det et bryllup etter mønster fra de store europeiske bryllupsfester: «Utenfor lå husets hjemmeværende skip, Hebe, pyntet fra dekk til mastetopp med guirlandere, og skjøt fra sine skipskanoner bryllupssalutten. Borgervebningens musikkorps musiserte, og borgerkorpsets offiserer og en deputasjon fra underoffiserer og menige, gjorde sin oppvartning. Fra Hillevåg til brudeparets bolig på Bredealmenningen, var alle hus illuminerte og likeså skipene på havnen».

Etter bryllupet dro Frida og Wilhelm på bryllupsreise til København. Der lot de seg fotografere med ansikter preget av alt det alvor som datiden krevde av slike bilder. Bryllupsbilder skulle tydeligvis ikke vise ung lykke. Et fotografisk tidspoeng kan likevel være at på det offisielle bildet, er Frida plassert høyere enn Wilhelm. Det er ikke mannen som er den dominante i familiebildet.

Wilhelm Hansen hadde stor sans for stas, prakt og festivitas. Han holdt et åpent hus i Hillevåg, og var en raus og rundhåndet vert. Det var ikke noe knussel med stadshauptmannen.

De gamle firmaprotokollene forteller at han kjøpte vin og cognac hos den kongelige hoffleverandøren Nathan Maas i Mains, og fra Association Vinicole i Bordeaux. Sigarene ble levert av P.A. Larsen i Christiania som også supplerte vinlageret mens man ventet på de utenlandske leverandørene. For å betjene familien og gjestene, hadde fru Frida 2 husjomfruer og 3–4 piker på lønningslisten i selve hovedhuset.

Frida Hansen studerte malerkunst med Kitty Kielland og marinemaleren Johan Bennetter, men i Hillevåg skulle hun bli mest kjent for den fabelaktige parken som hun anla. Hun gjorde det ikke alene, men hadde hjelp fra datidens store parkmester, Poul Holst Poulsson. Det var gartneren som hadde stått for opparbeidelsen av svigerfarens oase, Bjergsted. Frida Hansen sa i et intervju med Anna Rogstad i 1926 at hun hadde «de mest fantastiske drømmer om blomsterfylte terrasser i Hillevåg med skulpturer grotter og hengende hager. Ja hvem vet hva jeg kunne ha funnet på – det var nesten Ludvig av Bayern, en miniature».

De lyktes med et imponerende parkanlegg i Hillevåg. Folk kom langveis fra for å beundre både blomsterprakten, og de mange fuglene som spradet omkring i hagen. Det var et flott skue. Også vinterhagen ble holdt for besøkende. Det var ikke snakk om å lukke dørene for noen i Hillevåg.

Alexander Kielland hadde ikke bare sans for Hillevåg, men også for Frida Hansen. Hun hadde tatt med seg fra Paris den moderne og trange køkjolen, og brukte den på et ball til dikterens store fornøyelse. Han skal ha ledet inn i polonesen, mens han hvisket høyt til henne: «Nei, Frida – se på damene. De ergrer seg grønne der de sitter i sin gamle stas». Det er sannsynligvis nettopp denne scenen fra ballet i Hillevåg som Kielland bruker i Garman og Worse, hvor han skildrer Fanny Garmans inntreden i selskapssalongen.

I begynnelsen av 1880-årene gikk stadshauptmann Wilhelm Hansen over i historien som forretningsmann. Silda sviktet, både på Norskekysten og ved Island, samtidig som Wilhelm Hansen satset på seilskip da deres tid egentlig var omme. Det tok seks år å gjøre opp boene til J.A. Køhler & Co, og Ploug & Sundt i skifteretten. Samlede krav i de to firmaene var vel 4,2 millioner, mens statens samlede utgifter på denne tiden var 1,7 millioner.

Køhler-konkursen kom totalt overraskende på fru Frida. Hun ante ingenting før hun fikk vite at Hillevåg måtte selges. Til Anna Rogstad fortalte hun i 1926: «En morgen efter en søvnløs natt, da jeg om aftenen hadde fått vite at også Hillevåg måtte selges – gikk jeg inn i vinterhaven. En deilig, snehvit kamelia var nettop utsprunget. Jeg brakk en av, gikk inn og tok bibelen ned fra bokhyllen, plukket bladene uten barmhjertighet av den deilige blomst og la dem inn i boken. Så trykket jeg bibelen fast sammen og stakk den inn på plass. Det var en begravelse. Nu hadde jeg begravd hele min blomsterpasjon, ja kanskje hele mitt forrige liv».

Det var punktum for fru Frida Hansens liv i Hillevåg. Hennes neste stoppested ble i Nedre Strandgate 25 i Stavanger hvor hun startet brodeributikk. Det ble begynnelse på henne senere karriere med farger og tråder. Etter flyttingen fra Stavanger, begynte Frida Hansen et nytt liv i mange slags forstand. Mest merkbart for folk flest, var henne kunstneriske utvikling. Hun etablert seg som landets ledende teppekunstner og veverske med arbeidssted hjemme i Bærum.

Det var nok Fridas fetter, Carl Sundt Hansen, som først satte henne på tanken om å bli veverske. Det var den gang livet lekte for familien i Hillevåg. Carl Sundt Hansen viste henne et teppe med motiv fra de hellige tre konger som Frida ble svært opptatt og betatt av. «Du får veve slike tepper selv», oppfordret Sundt Hansen henne. Den gang var Frida mest opptatt av malerier, og foretok flere reiser til Paris hvor hun vandret i galleriene og suget inntrykk fra salongene.

Kjempet for copyrights

Kulturskribenten Lars Elton har i en artikkel i Dagsavisen trukket fram en side ved Frida Hansens liv som ikke har vært særlig omtalt. Han skriver blant atskillig annet: «Hun var en tid ansatt hos Husfliden, men da de brukte hennes mønstre uten lov anla hun sak. Hun ble dermed en pioner innenfor copyrightproblematikk, og hun tok også ut patent på «transparents», teknikken hun utviklet som ga hennes tepper et helt spesielt, luftig uttrykk. Teknikken innebærer at deler av renningstrådene ikke dekkes av innslag slik at det oppstår åpne felt i veven der lyset slipper gjennom».

I et foredrag om Kitty Kielland og japanismen på Stavanger Kunstmuseum i 2015, framholdt kunsthistoriker, dr. prhilos Widar Hallen at Frida Hansen var inspirert av japanismen, og at den kan være et utgangspunkt for Frida Hansens transparentteknikk. «Uansett ble hun på denne tiden forbundet med japansk kunst. Erik Werenskiold gikk i 1901 ut mot Hansen og hevdet at hennes arbeider «altfor meget minder om japanske farvetrykk». Han mente at hennes kunst var for kopierende og ikke tilpasset det nasjonale, som var alfa og omega i Norge på denne tiden. I dag ville han nok vært enigemed i oss i at Frida Hansens arbeider representerer en perfekt symbiose av japanisme, nasjonalisme og Art Nouveau, som kom til å danne opptakten til modernismen i norsk kunst».

Ifølge de leksikale kildene kom Hansens store gjennombrudd ved Verdensutstillingen i Paris i 1900. Der viste hun blant annet Salomes Dans, et syv meter langt bildeteppe i symbolistisk jugendstil. Teppet ble kjøpt inn av Kunstindustrimuseet i Zürich, og andre museer sto i kø for å få kjøpe hennes transparenter. Veveriet fikk gullmedalje for kolleksjonen og Frida Hansen fikk gullmedalje for den kunstneriske medvirkningen.

Flere av de internasjonale anmelderne var begeistrede for teppene. Fritz Stahl i Berliner Tageblatt påpekte viktigheten av at framførelsen og tegningen av verket kom fra samme person. I anledning av utstillingen skrev Frida Hansen. «Vore Tepper vækker en Opsigt som jeg – kun har drømt om. De transparente Tepper og mine Billedtepper ere stadig gjenstand for Beundring. Man kaldet det herned for ny Kunst.»

Da hun døde i 1931, 76 år gammel, het det i avisnekrologene at budskapet om Frida Hansens bortgang vil bli mottar med særlig vemod her i Stavanger, som giemmer sa mange minner fra hennes ungdomstid. Det var efter firmaets sammenbrudd at fru Frida Hansen tok fat på den opgave som hun kom til å fylle på en så storslått måte og som gjorde hennes navn kjent også uten for vårt lands grenser.