Tar vi godt nok vare på våre seniorer i arbeidslivet?

Mye tyder på at stadig færre arbeidstakere vil måtte bære en stadig større andel av det offentliges utgifter dersom vi skal klare å opprettholde dagens velferdssamfunn. Et mottiltak er å ta bedre vare på seniorene i arbeidsstyrken.

Andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder går ned samtidig som vi vil få mangel på arbeidskraft og kompetanse. Innen flere sektorer har vi allerede store rekrutterings- og bemanningsutfordringer, ikke minst innen barnehage og skole, og helse- og velferdssektoren.

Undersøkelser viser at summen av sysselsatte og arbeidsledige i alderen 55-74 år utgjør ca. 20 prosent av landets samlede arbeidsstyrke.

Vi politikere er opptatte av å utvikle et samfunn hvor folk i alle aldre ønsker å bli, eller etablere seg, og føle seg motiverte til å delta uansett alder, kjønn og bakgrunn for øvrig. Men i vår iver etter å tiltrekke oss nye innbyggere må vi ikke glemme de som allerede bor og lever sine liv i vår kommune – unge som eldre.

Og her mener jeg våre seniorer, per definisjon alle over 55 år, spiller en undervurdert, men svært viktig rolle. En av nøkkelfaktorene til å klare våre framtidige forpliktelser, og for å kunne opprettholde velferdssamfunnet, er å sørge for at våre seniorer blir motiverte til å stå lengst mulig i arbeidslivet. Dette bør selvsagt skje på frivillig grunnlag, og vi må respektere at det ikke passer for alle. Så spørsmålet blir da hvordan vi som samfunn og den enkelte virksomhet, både privat og offentlig, kan utvikle og bidra til en best mulig seniorpolitikk?

Seniorpolitikk i arbeidslivet blir definert som virksomhetenes og samfunnets ulike strategier for å forebygge uønsket tidligpensjonering og gjøre det mer attraktivt for seniorer å fortsette lenger i arbeid. Dette kan også omhandle aktiviteter med formål å rekruttere, utvikle og beholde seniormedarbeidere og deres kompetanse, til beste for virksomheten, den enkelte og samfunnet. (Kilde: Senter for seniorpolitikk)

Livsfaseorientert personalpolitikk brukes stadig oftere i stedet for begrepet seniorpolitikk, og jeg støtter selvsagt at vi hensyntar hele livsløpet til alle arbeidstakere – enten man som ung forelder har behov for en tilpasset arbeidsdag, eller som eldre arbeidstaker har behov for mer fleksible arbeidstidsordninger. Målet for seniorpolitikken vil uansett være å sikre at seniorer har lyst, kapasitet og motivasjon til å fortsette lengre i arbeidslivet. For offentlig sektor er krav til seniorpolitikk nedfelt i Hovedtariffavtalen.

Seniorpolitikk må bygge på en grunnleggende tro på at seniorene er en ressurs med verdifull erfaring og kompetanse som arbeidslivet trenger, og at vi mennesker lærer og utvikler oss gjennom hele livet, uansett alder.

Stavanger kommune er nå i sluttfasen på utformingen av ny organisasjonsstrategi, ofte kalt arbeidsgiverstrategi, hvor livsfasepolitikk er et av flere viktige tema. Det er politisk enighet om at seniorpolitiske tiltak må utvikles også i vår kommune slik at vi kan beholde våre dyktige medarbeidere lengst mulig, samtidig som vi sørger for rekruttering for framtiden.

Prosessen med å utvikle en ny organisasjonsstrategi har pågått over flere år, og baserer seg på kjente prinsipper om involvering, medvirkning og bedriftsdemokrati. Seniorpolitiske spørsmål har også vært drøftet i denne prosessen, og før endelig beslutning og vedtak i kommunestyret, vil noen av temaene bli ytterligere diskutert og justert. De ansattes representanter har deltatt i tett samarbeid med kommunens ledere. Sammen har de lagt fram et godt og omforent resultat. Strategien skal til endelig behandling i kommunestyret i juni i år.

Senter for seniorpolitikk har spurt et representativt utvalg av landets 60-69-åringer om når de ville tre ut av arbeidslivet hvis de selv kan velge. Svaret viser fritt valgt avgangsalder blant yrkesaktive i sekstiårene er på 66,2 år. (65,5 år for kvinner og 66,6 år for menn). Tallene stemmer godt overens med Norsk seniorpolitisk barometer fra 2020.

Men tilbake til mitt innledende spørsmål – tar vi godt nok vare på våre seniorer i arbeidslivet? Svaret er mer et tja enn et utvetydig ja fra min side. Vi har mer å hente på å ta enda bedre vare på våre godt voksne arbeidstakere, både i privat og offentlig sektor. Og det er ikke nødvendigvis kostbare og omfattende tiltak som skal til, men tilpassede og fleksible arbeidstids- og permisjonsordninger, forutsigbare og tilpassede arbeidsoppgaver, tilbud om kompetanseutvikling og utviklingsmuligheter, helsefremmende tiltak, og sist, men ikke minst en forutsigbar lønnsutvikling.

Vi må heller ikke glemme at våre seniorer er gull verdt i form av verdifull kompetanse og stabil arbeidsinnsats, og at det koster både tid og penger å erstatte de som går ut av arbeidslivet før de egentlig ønsker det. God seniorpolitikk bidrar til at vi beholder god kompetanse og gode medarbeidere lengst mulig. En vinn-vinn-situasjon!