Taiwan har en rett til å eksistere

Taiwan er et land. Det mest demokratiske landet i Asia. Det eneste landet i Asia som godtar at to personer av samme kjønn kan gifte seg. Taiwan har sin egen regjering, kultur, og identitet. De tikker alle boksene for hva som kan defineres som et land.

Ikke alle er enig i dette. Rett over stredet sitter det en stormakt med atomvåpen og en hær med flere millioner soldater. Stormakten, også kjent som Kina, mener at Taiwan er en del av deres herredømme.

Kort forklart oppsto denne krisen i 1949. Det kinesiske kommunistiske parti (KKP) kjempet mot Kuomintang, det nasjonalistiske partiet, i en blodig borgerkrig. Da kommunistene vant, flyktet Kuomintang til Taiwan med amerikansk støtte. Helt siden da har de to landene utviklet seg i helt ulike retninger.

Mens Kina bare har hatt et styringsparti siden 1949, har Taiwan gått gjennom flere fredelige maktoverganger. På 1980-tallet begynte Taiwan å utvikle seg i en demokratisk retning, mens Kina kun gikk noen deler av veien, og ga opp demokratiet på Tiananmen Square i 1989.

Nå står Taiwan og Kina som to sterke kontraster mot hverandre, med bare ett fysisk skille over Taiwanstredet. Likevel har en ting vært konstant: Kina vil ta over Taiwan, og Taiwan vil, på papiret, ta over Kina.

Norge er stolt over å stå opp for menneskerettigheter verden rundt. Vi var blant annet initiativtakerne til vaksinefondet Gavi, vi donerer store summer til å bevare regnskogen, og vi støtter Ukraina i kampen mot russisk aggresjon.

Derfor er det så forvirrende at vi gir etter for Kina sine trusler mot Taiwan. Her har vi et eksemplarisk land som deler de verdiene Norge står for, men likevel tør vi ikke ta et oppgjør mot de åpenbare truslene mot Taiwans eksistens som KKP utgjør.

Da koronapandemien begynte å treffe verden, spesielt Asia, var det ett land som fort fikk kontroll over krisen og beskyttet folket sitt bedre enn noen andre: Taiwan. Verden har mye å lære av hvordan Taiwan fikk dette til så fort, men Kina fortsetter å insistere på at de blir ekskludert fra WHO.

Hvert eneste steg Taiwan tar mot mer internasjonal legitimitet blir sett på av KKP som en trussel mot deres «rettmessige kontroll» over øya. Norge kan ikke sitte der og la dette skje. Derfor bør vi la Taiwan bli medlem av ikke bare WHO, men også bli en observatør i FN slik som Palestina, og i alle andre plattformer de har noe å bidra med.

Da hjelper det ikke at Frankrikes president Emmanuel Macron fra talerstolen i Den Haag nylig sa dette: «Europa må ikke bli et vasall av Amerika». Med det mener han at Europa ikke bør involvere seg i Taiwan-konflikten.

Her tar han feil.

Når Europa inngår avtaler med Kina som gir dem tilgang til europeisk teknologi, gjør ikke det kontinentet mer uavhengig. Tvert imot, det gir Kina mer innflytelse mot EU, som de igjen bruker for å forhindre reaksjoner mot deres utallige menneskerettighetsbrudd, for eksempel mot uigurene.

Ett-Kina politikken sier at andre land kun kan anerkjenne enten Kina eller Taiwan som det rettmessige Kina. De fleste Taiwanere ønsker å erklære sin uavhengighet som «Republikken Taiwan», ikke «Republikken Kina». På den andre siden, truer Kina med total krig hvis Taiwan skulle gjøre dette.

Dette kan ikke vi som bor i et av verdens mest demokratiske land, se på at skjer. Hvis Norge skal ærlig fortjene tittelen som menneskerettighetenes forsvarer, må vi slutte å snu ryggen til Taiwans frihet. Vi må diplomatisk støtte Taiwan mot kinesisk aggresjon, og samtidig bistå våre allierte i regionen som heller ikke ser positivt på et kinesisk herredømme i Asia. Vi må få Taiwans stemme hørt på den globale arenaen.

Fordi Taiwan er et land. Et fritt og selvstendig land. Og slik skal det forbli.