Ta oss i bruk!

I det siste har politikere og samfunnsdebattanter snakket mye om å få folk med hull i CV-en ut i arbeid. Problemet er at det er lite snakk om hvordan vi kan få det til.

Sentrale politikere som Henrik Asheim (H) og Tonje Brenna (Ap) vil heller snakke om at folk som er uføre ikke skal tjene mer enn lavtlønnede, eller at de skal komme seg opp om morgenen.

Shazia Majid mente på sin side i en artikkel i VG at politikerne bør tenke mer på hvordan vi kan få uføre ut i arbeid. Det er en holdning jeg ønsker å følge opp med noen konkrete råd til politikerne.

Moralisering er ikke nøkkelen til å få flere ut i jobb. En politikk som oppfordrer til et åpent og tilrettelagt arbeidsliv er. Regjeringen og Stortinget må fremme en politikk som skaper et mer inkluderende arbeidsliv og bidra til en holdningsendring i næringslivet.

Det er mye ubrukt potensial og kompetanse der ute. Derfor er det ikke bare gunstig å hyre inn denne arbeidskraften, det kan også være verdt å aktivt oppsøke mennesker som har stått utenfor.

Jeg har eksempelvis stått uten fast arbeid siden jeg var 18 år, og ble i all hovedsak dyttet over på ung ufør-ordningen og siden på full uføretrygd. I 2017 tok jeg et aktivt valg, jeg tok en bachelor i nordiske studier og siden en master i retorikk og språklig kommunikasjon. Jeg ville ikke fortsette å stå utenfor arbeidslivet. Derfor tilegnet jeg meg spesialkompetanse.

Vi mangler en oppfølgingsplan for de som har stått utenfor arbeidslivet og som egentlig ønsker å jobbe. Mange har for eksempel endt på uføretrygd fordi de blir forhåndsdømt på grunnlag av diagnoser som autisme og ADHD.

Istedenfor at det er skapt et arbeidsliv som kan romme folk med ulike nevroforskjeller, er mange unge blitt dyttet over i kategorien unge uføre. Men uten et alternativt rammeverk som kan hjelpe dem gjennom en utdanning og deretter ut i en jobb som er tilpasset deres spesifikke behov.

Staten bør også legge en plan for de som allerede føler seg fastlåst i trygdesystemet, uten en reell og forutsigbar vei ut.

Grunnen til at sånne som meg står utenfor arbeidslivet har ingenting å gjøre med at vi ikke klarer å stå opp, at vi mangler arbeidsvilje, eller at vi ønsker å misbruke trygdesystemet. Selv har jeg jobbet mye frivillig for å gi mest mulig tilbake til samfunnet.

Arbeidslivet er ikke nødvendigvis laget på en måte som inkluderer autister og folk med ADHD. Samfunnet gjør disse menneskene syke ved å bygge arbeidslivet på en måte som ikke fungerer for dem. La oss derfor snakke om inkludering på arbeidsplassen, og hvor lett og fordelaktig det egentlig er.

For trenger vi et samfunn som sykeliggjør folk som er litt annerledes?

Når vi snakker om tilrettelegging på arbeidsplassen, tenkes det ofte på tiltak som kan inkludere folk med alt fra fysiske til psykiske variasjoner i funksjon. Men mange av tiltakene som er ment for folk med slike funksjonsvariasjoner, kan komme flere på arbeidsplassen til gode.

Jeg har ADHD og autisme. Det er to sett med utfordringer en arbeidsgiver må tenke på.

Mennesker som er diagnostisert med ADHD fungerer best når de får all informasjon om arbeidsoppgavene i forkant av arbeidsperioden, og mindre godt hvis de får litt og litt informasjon underveis. Da blir de distrahert og klarer ikke å komme i gang med arbeidet.

Hvis du derimot gir dem alt i begynnelsen av dagen, uka eller måneden, vil de fungere optimalt og ofte gi mer arbeidsinnsats enn arbeidstakere flest. Men fungerer ikke egentlig alle best når de har en tydelig og strukturert plan for arbeidsdagen sin? Mange avbrytelser ødelegger arbeidsflyten for alle. Å gi informasjon i små doser kan derfor være negativt for de fleste.

En autist kan imidlertid bli veldig sliten og miste arbeidsevnen sin hvis det er for mange forstyrrelser på sansene i arbeidsmiljøet. Det distraherer fra arbeidet. Å bli utsatt for det kan føre til at en autist ikke klarer å arbeide særlig godt. I verste fall ikke i det hele tatt.

Derfor fungerer heller ikke åpne kontorlandskap særlig godt for autister. Det blir vanskelig å skille mellom «jobbsonen» og «sosialsonen».

Samtidig er det ikke bare autister som blir slitne av for mange forstyrrelser på arbeidsplassen. Helt vanlige arbeidstakere arbeider også dårligere i et arbeidsmiljø med mange forstyrrelser. Autisten håndterer det bare enda dårligere.

Autister takler i tillegg kommunikasjon mellom linjene svært dårlig. De er heller ikke særlig gode til å forstå vage ansiktsuttrykk, subtil stemmebruk, sarkasme og ironi. For autister er tydelig og direkte kommunikasjon den eneste veien til å forstå det som blir formidlet. Det finnes selvfølgelig individuelle forskjeller, men dette er et problem jeg ofte hører om fra andre autister.

Men alle arbeidstakere setter jo pris på tydelig kommunikasjon, både fra kolleger og ledere? Tydelig kommunikasjon, er god kommunikasjon. Jo mindre rom du gir for misforståelser, jo mer effektiv blir arbeidsplassen.

Derfor gagner klar og tydelig kommunikasjon ikke bare autisten, men alle andre på arbeidsplassen også. Jo mindre energi ansatte bruker på å tolke utydelige beskjeder, jo mer tid har de til å utføre jobben.

Inkludering på arbeidsplassen trenger ikke nødvendigvis å kreve mye energi eller koste mye penger. Det kan gjøre arbeidsplassen mer givende og effektiv for flere enn de tiltakene er ment for. Jeg vil gå så langt som å si at litt tilrettelegging kan gjøre arbeidsplassen mer kostnadseffektiv og innbringende i lengden.

Det er mye kompetent arbeidskraft som står utenfor arbeidslivet. Bedriftene må bare vite hvordan de kan kanalisere kompetansen på en måte som gjør det mulig å utnytte den.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen