Svensk til sinns

Det er liten tvil om at USA har hatt sterk kulturpåvirkning her på berget. Hollywood meg her, og MTV meg der. Det det snakkes mindre om, er hva som kan skje med oss som vokser opp en kort biltur fra svenskegrensa.

Noe av det jeg husker best fra barndommen er fatter’n som lener seg over en i realiteten stasjonær handlevogn på Maximat, mens min lille spirrevipp av en mor flyr fra frysedisk til frysedisk (og fra frysedisk til frysedisk, var det hundre av dem?) for å finne alt som skal stappes ned i den allerede stappfulle fryseren hjemme.

Tradisjonen tro ble det også både godis på Tobaksvagnen og en korv på Gatuköket etterpå.

Andre husholdninger jeg kjente til hadde Cartoon Network, Fox Kids og Animal Planet på tv-en. Hos oss hadde vi en eller annen standard pakke med tre-fire norske kanaler, og like mange, om ikke flere, svenske.

Eksotiske tv-pakker var ikke noe å bruke penger på, synes min far (selv om han de siste ti åra han levde brukte tusenvis av kroner for å se Premier League, snooker-turneringer og Ancient Aliens. Så fort det snur a, gitt).

Så jeg så på Bolibompa, Mysteriet på Greveholm, Eva & Adam. Barna i Bakkebygrenda, Vi på Saltkråkan, Pippi og Emil. Astrid Lindgren var min Walt Disney.

Les også: Venter du på feriepengene? Her er fellene du må unngå

Jeg kan et par Björn Rosenström-plater inn og ut også, men akkurat hvordan det skjedde er jeg usikker på.

Vi dro selvsagt på ferie til Sverige. Besøkte Astrid Lindgrens Värld (move over, Disney World). Bodde på nydelige steder hvor det var nok av svenske barn å skravle med for utadvendte, norske unger.

Så kommer jeg i tillegg fra et hjem med språkglade foreldre, som jo har sine uante konsekvenser.

For hva gjør du når du har en unge som går rundt i grannernas land og gaper på halvgebrokken svensk?

Jeg husker spesielt en gang jeg insisterte på at jeg hadde mista brillene mine. «Var är mina glasögon? Hallå?». Etter både en, to og ti ganger, ble moder’n helt innsnurpa i fjeset, og hveste mellom innbitte tenner at nå fikk det være nok, «du er ikke svensk og du har ikke briller!».

Min svenskinduserte OCD har kommet og gått gjennom årene. Jeg er bare et produkt av min halvsvenske oppvekst, og kan ikke holdes ansvarlig for det. Heller ikke da Netflix-serien om Clark Olofsson, med Bill Skarsgård som rett charmiga Clark, ble sendt, og jeg i ukesvis etterpå sa «skit på dej» til alle jeg møtte, kunne jeg lastes.

Jeg var rett og slett sinnssvensk i gjerningsøyeblikket.

Moder’n hadde forsåvidt rett i at jeg ikke er svensk. Men man kan forholde seg til trivialiteter og små detaljer som man selv vil, tenker jeg. Så jeg er juridisk sett norsk, men mitt hjerte har svensk medborgarskap.

Skit på dej!

Les også: En ode til mine Facebook-mødre

Les også: Siste: Pendler får mental whiplash av offentlig pølsespising

Ylva Lie Bjerke

Journalist