«Slik blir det skapt et omdømmebilde av et Nav som alltid har rett»

Av: Reidar Georg Schwebs, spesialist i psykiatri og medlem av helsetjenesteaksjonen

Fra mitt ståsted som lege og tidligere virksomhet som psykiater virker det som at faget trygdemedisin er ganske fraværende i NAV.

Det virker som det forsvant med den nye arbeids- og velferds«forvaltningen» som ble etablert i 2006.

Resultatet ble en blind «stimulering» til arbeid framfor «å leve på trygd eller sosialhjelp».

Det passer kanskje utmerket for fullt arbeidsføre «brukere» som av ulike grunner ikke har jobb. Men det er definitivt ikke skreddersydd for mennesker som har helseutfordringer som hindrer dem i å kunne arbeide.

Les også: Martine (32) fikk avslag på ung ufør-tillegget, selv om hun oppfyller kravene

På dette punktet ser det ut for at det har utviklet seg en ukultur i Nav. I stedet for å være et håndslag til syke med funksjonssvikt, har folketrygden i verste tilfelle utviklet seg til destruktive avslag av berettigede krav, slik det var i tilfellet til Jane Solheim.

Solheim «måtte» over på en betydelig mindre sosialstønad etter fire år med AAP, til tross for trygdemedisinsk dokumentasjon på at hun skulle fått uføretrygd. Slik dokumentasjon forstår ikke Nav. Nav holder seg til «regelverket».

Solheim og flere med henne skjønte at vedtaket var feil. Hun søkte uføretrygd – for øvrig også det i samsvar med regelverket. Som en understreking av behovet oppstod samtidig økonomiske problemer som ikke kunne løses uten hjelp.

Les også: Samler inn penger til å belyse diskriminering av ME-syke

Avslaget var begrunnet i at det ikke var «forsøkt» behandling som kunne tenkes «å øke funksjons- og inntektsevnen», altså på grunn av en helt teoretisk antagelse uten konkret sammenheng med søkerens situasjon.

Beslutningstakerne i Nav skjønner heller ikke at fastlegens vurdering om at kognitiv behandling kunne føre til bedring av arbeidsevnen, ikke lenger har gyldighet etter avslag fra kompetente behandlere.

Til alt overmål kunne fastlegen selv legge fram dokumentasjon på at slik behandling ikke ville føre frem etter at den også var forsøkt.

Les også: – Hva i all verden er det Nav driver med?

NAV endrer imidlertid ikke på en oppfatning uten å bli tvunget til det, og avslaget oversendes følgelig inn for Navs klageinstans, som i sin tur er solidarisk enig med Nav, til tross for overbevisende dokumentasjon.

Klageinstansens rådgivende lege kunne ikke «utelukke» at kognitiv terapi kunne forbedre tilstanden – et intetsigende utsagn som medisinsk kan brukes om enhver tilstand der man vil formidle et håp om bedring, spesielt når man ikke har sett pasienten.

Les også: Om ME-syke: – De får ikke de rettighetene de har krav på

Problemet er bare at ingen har gitt behandlingen ennå. Muligheten for at ingen noen gang vil være i stand til å gi slik behandling, har ingen interesse for Nav, men det er lov å håpe.

Slik blir det skapt et omdømmebilde av et Nav som likevel alltid har rett. Og pasienten, om hun har råd, kan snarere forledes til å søke private helsetilbud utenfor offentlig kontroll.

Kan så Trygderetten være i stand til å avgi en uhildet dom? Kanskje.

NAV ønsker selvsagt ikke å uttale seg – dette er jo en «enkeltsak». Dessuten er saken «anket inn til Trygderetten». Så settes direktører og mediekontakter i gang med den gamle forklaringen i e-post – for saken er jo ikke avgjort ennå. «Saker som dette kan være kompliserte og vanskelig å vurdere, og det finnes ingen klar fasit». Nav har rett.

Når Trygderettens dom foreligger, vil det garantert bli stille. Navs omdømme er allerede reddet.

Les også: Nav-ansatt: – Jeg ønsker at ME-syke skal få raskere og bedre informasjon