Skolens oppgulp av teorier

Det er en krevende og tøff hverdag å være foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne.

Vi hører om kamper som må kjempes for å få nok hjelp og støtte. Ofte når ikke klager frem, og foreldre blir pålagt store helse - og omsorgsoppgaver uten nødvendig bistand bak argumentasjonen omsorgsplikt.

Det skjer at skoler ikke tilrettelegger godt nok og iverksetter ikke tiltak det er vedtak om. Begrunnelsene er mange, men ofte er forklaringen at det ikke er nok ressurser og mangel på personell. En hvilepute og en argumentasjon som kan gjengis måned etter måned uten at noe eller lite blir gjort.

Ingen konsekvenser for skolen, men store konsekvenser for barnet og foreldrene det gjelder. Foreldre så godt de kan for barna sine, etter beste evne. Med egne ressurser og den prisgitte hjelpen fra det offentlige. Derfor er det ekstra belastende å oppleve svikt og svik fra det offentlige når de som skal hjelpe, påfører ekstra belastninger og stor skade.

At det offentlige ikke gjør det som trengs er dessverre ikke unntaket, men realiteten. Når skolen for eksempel svikter og samtidig påfører krevende ekstra belastninger har vi et samfunnsproblem. Jeg tør påstå at vi er på vei dit. Isteden for at skolen bistår til å lette på en krevende hverdag for barna og foreldrene, blir foreldre beskyldt.

For eksempel blir bekymringsmeldinger sendt til barnevernet og foreldre opplever å bli urettmessig anklaget og må forklare og forsvare ubegrunnede anklager.

Jeg har de siste årene lest i ulike medier om foreldre som står frem og forteller sin historie om urettmessig behandling fra skoler. Urettmessige anklager og mangel på hjelp fra skoler skjer i økende grad og allerede slitne foreldre som står i krevende situasjoner blir i tillegg utsatt for krenkende og tøffe situasjoner som ikke har rot i virkeligheten.

Kommunikasjon, samarbeid og undersøkelser for å få oppklaringer i hvorfor ting er som de er, er i stor grad ikke eksisterende. I stedet leser vi om foreldre som blir mistenkeliggjort og opplever å bli fremstilt som kriminelle.

Ansatte ved skolene har en lovpålagt taushetsplikt. Taushetsplikten henger sterkt og det er straffbart å bryte taushetsplikten ved å gi opplysninger om personlige forhold videre til annen instans.

Ansatte ved skolene bryter taushetsplikten om de sender bekymringsmelding til barnevernet uten foreldrenes samtykke når det ikke er mistanke om grov og alvorlig omsorgssvikt, men en vag mistanke.

Ansatte gjemmer seg bak at taushetsplikten kan tilsidesettes om de sender melding til barnevernet. Det kan ikke være så enkelt at en ansatts teori eller hypotese tillater brudd på taushetsplikten.

Det kommer stadig opp innlegg i sosiale medier fra instanser som politiet og helsesykepleiere at ansatte som jobber i sektorer med barn ikke skal være naive og tro at foreldre ikke utsetter sine egne barn for grusomme handlinger.

Det oppfordres til å melde, melde og atter melde til barnevernet.

Meldeplikten til barnevernet er begrenset til de alvorlige tilfellene og når vilkårene for meldeplikt er oppfylt i barnevernloven paragraf 13-2. «Grunn til å tro» innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at et barn er utsatt for eller befinner seg i eller lever i en alvorlig situasjon. En vag mistanke er ikke meldepliktig

Det er en svært krenkende, stygg belastning og en altoppslukende påkjenning å bli beskyldt for ubegrunnede påstander eller teorier. Konsekvensene å bli ubegrunnet meldt til barnevernet kan være fatale for foreldre og familier. Skoler og ande instanser skal være forsiktig med å sende bekymringsmeldinger om alvorlig innhold som en hypotese og overlate til barnevernet å undersøke, mener jeg.

Melder tar ikke eget ansvar for egen vurdering av om det er «grunn til å tro» at en situasjon tilsier melding til barnevernet. Melder overlater til barnevernet å gjøre denne vurderingen. Det kan være en lovstridig praksis.

Det er ikke rart at barnevernet er overarbeidet når de får grunnløse påstander og må bruke store ressurser på familier som ikke er i behov av bistand fra barnevernet. Når barnevernet først har fått inn en bekymringsmelding, må de følge prosedyrer før bekymringen henlegges. Minimum av tiltak er flere møter og innhenting av massiv informasjon. Svært krevende situasjon å befinne seg i.

Jeg mener at ved ubegrunnede påstander eller hypoteser som er store og krevende belastninger i tillegg til allerede en utfordrende hverdag, får det sjeldent ikke noe konsekvenser for skolen. Maktmisbruk utøves og foreldre har ingen mulighet til å stanse det. Men de må brette ut livet sitt, forsvare noe det ikke er grunn til å forsvare og kjenne på en enorm fortvilelse.

Alt på grunn av skoler sitt oppgulp av teorier.

Dessverre er det slik at mange foreldre ikke klarer eller orker å ta opp den urettmessige behandlingen. Fullt forståelig. Konsekvensen er at skoler ikke møter motstand og reaksjoner på potensielle straffbare handlinger.

Det er skremmende hvor maktesløse foreldre blir og hvor få rettigheter foreldre har når offentlige ansatte mener og tror noe, for så å sette i gang et maktmisbruk det er umulig å stoppe.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen