Skjermen truer også samlivet

«Kan du ikke legge bort den ¤%&/# mobilen!» er en setning som runger i ganske mange hjem. Det er min påstand. Det er i hvert fall en setning som dukker opp med jevne mellomrom i ulike former hos oss.

Oftest rettes den mot ungdommene – med halvveis tilstedeværelse, ett øye på mobilen og det andre flakkende – når de hverdagslige tingene skal avklares. Da gjerne med et bryskt svar fra de «unge voksne», som de prøver å kalle seg, i retning av noe som at vi ikke forstår. Eller at ting er annerledes nå enn i juratiden, som de tror jeg vokste opp i.

Og det er her jeg syns det blir komplisert. For det stemmer at det var annerledes da jeg vokste opp. Vi snakket med hverandre, eventuelt ringte vi på hustelefonen til noen for å avtale å møtes. Men bare etter klokka 17. Før det kostet det en halv husholdning å ringe mer enn 10 sekunder. Og så møttes vi. Fysisk. Eller «hang» som de unge voksne kaller det nå.

Var det en som det kriblet litt ekstra i magen for når vi møttes, ble det ofte avtalt møte bakenfor ungdomsklubben. Med ett lite kyss for å avklare om det var noen match. Lite visste vi da om at utveksling av kyss og spytt også er med på å bestemme om vi er «kompatible», som forsker og psykolog Rafael Wlodarski så godt skriver om i studiet «What’s in a kiss?». Og for mange er det mange utprøvinger som skal gjøres, på godt og vondt, før kriblingen går over i en gjensidig og fin forelskelse.

Nå er det mindre av sniking i busker og småkleine øyeblikk. Som når den ene holder munnen åpen for et realt tungekyss, mens den andre har sussemunn for en prøvende første suss og de møtes med øynene igjen, slik vi lærte gjennom populærkulturen.

Dette bekymrer meg. Både som parterapeut og sexolog, men også som far og mann. Nå har jeg vært sammen med min kone i over 20 år, og det var lite som het Tinder, Bumble, Grindr eller noen andre «sosiale» apper som lover både drømmer og innertiere på løpende bånd.

Vi møttes, kysset og var visst kompatible. Det fantes ikke engang smarttelefoner. Til nød noen dumme. Misforstå meg rett. I teknologiens revolusjon står jeg nesten fremst på barrikadene og kjemper for dens videre utvikling. Men som alternativ til relasjoner til hverandre?

Litt mer skeptisk der ja.

Hvis vi skal ta det positive med skjermer er det så klart mange fordeler med dem, også sett fra et parforhold-ståsted. Skjermen kan være et nyttig verktøy for å holde kontakten med hverandre, selv når man er fysisk atskilt.

Den gjør det enkelt å sende meldinger og dele bilder og videoer med hverandre. Det kan bidra til å føle og opprettholde en nærmere tilknytning til partneren din. Skjermen kan også være en måte å få tilgang til felles interesser på, som å se en film eller TV-serie sammen – selv om man ikke er i samme rom.

Men. En utfordring med skjermen i parforholdet er i de fleste tilfeller mangelen på tilstedeværelse. Øyekontakt, kroppsspråk og nonverbal kommunikasjon brytes ofte av ting som «bare skal sjekkes kort».

Det blir litt som å sitte i en samtale med partneren din, der det plutselig kommer inn en person til som man bare må svare. Forsker James A. Roberts, Ph.d. har publisert en studie der dette fenomenet blir kalt «phubbing». Ordet står for «partner phone skubbing» og er når en person til stadighet sjekker telefonen, plasserer telefonen tydelig innenfor synsfeltet eller holder telefonen i hånda samtidig som personen er sammen med partneren.

Det generelle funnet er at mange antar at det ikke er så farlig, samtidig som den andre partneren generelt blir mindre fornøyd i parforholdet.

Flere unge synes det er lettere å være seksuelle sammen over skjermen enn fysisk. Påvirkningen fra de litt mørkere sidene på internett gjør mange seksuelt usikre, og stadig flere kjenner på utilstrekkelighet og prestasjonsangst når seksualundervisningen gjøres alene på ungdomsrommet.

Det blir som å se på «The Fast and the Furious» som kjøreopplæring. Kan hende det bare er meg, men jeg har til gode å måtte kjøre sidelengs i 200 kilometer i timen mellom motgående trafikk i sentrum.

Og apropos digital sex. Tamagotchi-leken var et digitalt «barn» på slutten av 90-tallet, men det var nok ikke denne trenden vår tidligere statsminister tenkte på da hun oppfordret oss til å lage flere barn i sin nyttårstale for noen år siden. Det var nok menneskelige barn Erna Solberg tenkte på da hun spilte Pokémon Go i stortingssalen.

I parforholdet må vi ikke glemme at det viktigste er kommunikasjon, tillit og empati. Selv om skjermen kan være et verktøy for å øke kommunikasjonen, og muligheten for å være sammen når vi er atskilt, er det viktig ikke å la den erstatte direkte interaksjon, og empatisk forståelse.

Det er viktig å balansere skjermbruken med fysisk tilstedeværelse og skape kvalitetstid sammen. Dersom kvalitetstid sammen for dere er å sitte i samme rom med hver sin skjerm, så er det fint. Utfordringen er at mange sier at det ikke er det over lengre tid.

Så dette er ikke en pekefinger, dette er ikke en antiskjerm-kampanje. Men det er et lite varsku fra en med erfaring fra terapirommet, som ser par som mister samholdet, eller som ønsker tettere bånd i det virkelige livet og ikke det digitale.

Se hverandre i øynene, vær oppmerksom på kroppsspråket og de tingene partneren din ikke sier. Og legg bort den ¤%&/# mobilen. I hvert fall av og til, for å være fysisk sammen med den partneren du har valgt å leve livet sammen med.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen