Skal puberteten bestemme våre neste idrettsutøvere?

Dagens forbilder heter Martin Ødegaard, Jakob Ingebrigtsen og Erling Braut Haaland. Ikke bare er disse utøverne gode. De er også unge, og de slo gjennom som tenåringer.

Vi er på mange måter inne i ungdommens tidsalder i norsk idrett. NRK skrev nylig om en ny bølge innen fotballens spillerutvikling, der unge norske spillere får delta med de voksne, eksempelvis 16 år gamle Jonathan Vonheim Norbye som spilte fast for Altas A-lag før han nylig ble solgt til en tysk toppklubb.

At tidlige gjennombrudd bejubles, er vel og bra. Men kan jaget etter unge toppspillere også gå på bekostning av idealet som Norges Fotballforbund (NFF) har som sin grunnpilar; «flest mulig, lengst mulig, best mulig»?

Kan jaget, paradoksalt nok, gi oss dårligere voksenutøvere på sikt?

Tidlig gjennombrudd er et ideal som ikke passer for de fleste. Det passer derimot best for de som er tidlig utviklet. I Norge har vi lenge vært kjent med den relative alderseffekten, favoriseringen av barn og unge som er født tidlig i kalenderåret. Eksempelvis er ungdomslandslagene i fotball fylt opp av guttespillere født i første halvdel av kalenderåret, og de aller fleste er født i januar og februar.

Ikke bare er disse relativt eldre, de er som oftest også kommet lengst i puberteten. En studie fra Manchester United sitt akademi har vist at nesten hele 70 % av spillerne på U16-nivå var tidlig fysisk modne. Disse spillerne har naturligvis en enorm fordel i aldersbestemt idrett.

Denne fordelen er imidlertid borte i senioridretten, der voksne (ferdig utvokste) mennesker konkurrerer mot hverandre. Og det er jo her, i voksenidretten, det virkelig gjelder.

Dermed risikerer vi, som noen forskere oppsummerte, «et betydelig tap av potensielle unge fotballtalenter» ved å satse på de som er tidlig utviklet. Variasjoner i pubertet kan være en sentral årsak til at de største barnestjernene sjelden blir best som senior.

Når seniortiden er kommet, har mange talenter falt fra – ikke fordi de hadde for dårlig potensial, men fordi de var små da de konkurrerte som yngre utøvere. Å føle at man strekker til, at man mestrer, er en nødvendighet for å kunne fortsette med idrett. Men det er ikke lett når man er liten og blir skubbet vekk, eller sitter på benken og ser sine fysisk større venner få spilletid ute på banen.

Faren for å miste de sent utviklede utøverne, er noe flere lands forbund jobber aktivt mot. I England og flere andre nasjoner benytter de et konsept med såkalt Bio-banding, der utøvere konkurrerer mot hverandre basert på biologisk alder (vekst og modning), fremfor hvilket årskull de tilhører. Dette gagner både de tidlige og de sent modne spillerne som blir utfordret på sitt nåværende fysiske nivå.

Det danske fotballforbundet har nylig startet opp sitt Future landslag, «for spillere med et fodboldmæssigt stort potentiale, men som er kortere i deres biologiske udvikling end deres jævnaldrende».

Heldigvis har NFF nettopp annonsert oppstart av tilsvarende tiltak, men hvor utjevnende dette vil være i praksis gjenstår å se. Uansett innebærer dette en erkjennelse om at den tidlige veien til voksenidrett ikke er for alle.

Å få barn og unge raskest mulig inn i de voksnes prestasjonsarena, er langt fra noe nytt ideal. Det er slik barn har blitt behandlet gjennom mesteparten av menneskers historie.

I tiden før og under den industrielle revolusjon, var barnearbeid normalen, selv i vesten. Barn ble hovedsakelig ansett som små utgaver av voksne. Foreldre fikk dermed barn – gjerne så mange som mulig – som kunne jobbe og bidra, jo før desto bedre.

Etter hvert, med økt velstand og vitenskap, har vi innsett at barn ikke er «miniversjoner» av oss selv. De trenger utdanning, med tid til lek og utvikling.

Det å ta barn ut av fabrikkene og inn på skolebenken, er naturligvis et gedigent tapsprosjekt på kort sikt. Men vi har erkjent at dette gjør dem mer produktive og velfungerende på sikt.

La oss håpe at denne tålmodighetsrevolusjonen også kan finne sin plass i «talentfabrikker» rundt omkring i norske idrettslag.

Hvis tidlig gjennombrudd blir et ideal, og idretten fortsetter med å favorisere den andelen unge utøvere som er tidlig utviklet, risikerer vi det samme som ved kjønnsdiskriminering i arbeidslivet – nemlig at en rekke kandidater går tapt og vi får en dårligere konkurransesituasjon enn vi burde hatt.

Motsatt, dersom vi kan fortsette å slippe til unge utøvere i toppidretten, samtidig som vi kan bevare de som trenger mer modningstid, vil vi kunne få et Kinderegg i gave, ved at «flest mulig» søker idrett som mestringsarena, de vil holde på «lengst mulig», og våre seniorlandslag bli «best mulig» fordi vi evner å holde på talentene som en dag kan bli best.