Sier du det én gang til begynner jeg å grine, Brenna

Jeg er ufør. Da jeg var 38 år fikk jeg en sykdom som medfører en stor invaliditetsgrad. Blant symptomer er nevrologiske og immunologiske forstyrrelser, smerter og en utmattelse som medfører sengeleie og behov for brukerstyrt personlig assistent.

Å være ufør var ikke noe jeg planla eller noensinne trodde jeg skulle bli. Jeg har vært i arbeidslivet siden jeg var 16 år, og har omtrent 15 års utdanning etter videregående, blant annet som psykologspesialist.

Å jobbe var givende, bekreftende, utviklende, sosialt – og ikke minst lønnsomt.

Flere ganger har jeg hørt arbeids- og inkluderingsminister (Ap) Tonje Brenna si: «Ikke minst er det godt for den enkelte å stå i jobb». Hva er hensikten med denne retorikken? Hvem er målgruppa? Hvem er ment å lære noe, eller endre noe, av denne frasen? Hvilke sosialklienter eller uføre tror det er bra for noen som helst «enkelte» å stå utenfor arbeidslivet?

Selv med den beste vilje, klarer jeg ikke å skjønne hvordan et slikt utsagn skal skape en positiv merverdi verken i henhold til innsikt, menneskesyn eller i debatter.

Politikere sier ikke til folk i rullestol at «det er godt for den enkelte å bruke trapp i stedet for heis», til den sykelig overvektige at «det er godt for den enkelte å være slank» eller til en fattig at «det er godt for den enkelte å spise variert, gjerne økologisk og ubearbeidet mat, med rene råvarer».

Ikke fordi det ikke er sant, men fordi det er stigmatiserende og formynderisk å komme med «sunn fornuft»-råd som personen umulig kan etterleve.

Retorikken rundt mottagere av sosiale stønader derimot, synes ikke å komme innunder samme moralske hensyn. Begrep som «navere» og «snyltere», og postulater om at «det skal lønne seg å jobbe» og «stå opp om morran», har lenge fått flyte fritt fra politikere.

Men mest fra høyresida. Politikere på venstresida har tradisjon for å vise forståelse for mennesker som faller utenfor jobbmarkedet av ulike grunner. Jeg synes det er trist hvis dette er i endring.

Milliarder i koronastøtte som sikret store overskudd og økte formuer for bedrifter og enkeltmennesker, ble knapt gjenstand for debatt. Nivået på sosiale ytelser diskuteres ukentlig. Tendensen er at ideen om samfunnet som sikkerhetsnett, er erstattet med en frykt for at ytelser blir for høye. I en tid der køene foran Fattighuset øker, og til og med folk i jobb gruer seg til jul.

Klasseforskjellene i Norge øker. I takt med økende distanse mellom de som har innmari mye og de som har ingenting, brer det seg en devaluerende språkbruk om stønadsmottagere.

Nå er pensjon for uføre på forhandlingsbordet. Mímir Kristjánsson sier at han frykter at Arbeiderpartiet vil se mot Høyre i pensjonsforliket. Vi er flere som frykter med ham. Da jeg kontaktet Nav for å høre om min pensjonsutregning, fikk jeg til svar at de ikke kunne svare. Det var for komplisert.

Det som ikke er komplisert er at uføre folk er uføre fordi de er syke. Uførepensjon er ikke noe som deles ut til de som vil ha. Og syke mennesker har lavere forventet levealder.

Kjell Werner: Lite nytt under Ap-solen

Det jeg ønsker meg til jul, er et signal fra Arbeiderpartiet om at de fortsatt står på venstresida i norsk politikk, når forhandlingene starter. Det ville være en velsignelse å slippe å høre igjen og igjen at «det er godt for den enkelte å jobbe».

Vi vet det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen