Sett pris på naturen

Årlig bygges det ned 50 kvadratkilometer natur i Norge. Kun 11,5 prosent av Norges areal kan i dag regnes som villmarkspreget natur, det vil si natur som ligger minst fem kilometer unna tyngre inngrep. I Sør-Norge er andelen bare fem prosent, hvorav mye befinner seg i fjellheimen.

Naturen trenger plass og økosystemer som fungerer, men nå er leveområdene redusert så mye at 1 av 5 arter som hører til i Norge er rødlistet. I desember signerte Norge en internasjonal naturavtale som innebærer sterke forpliktelser om bevaring og restaurering av natur – også i vårt land.

Hva bør gjøres? Å løse naturkrisa er ikke enkelt og vil kreve en stor verktøykasse av virkemidler og tiltak. Ett virkemiddel som hittil ikke har vært utnyttet er naturavgift, til tross for at flere offentlige utvalg har foreslått dette. Vi må rett og slett sette pris på naturen – bokstavelig talt.

Men kan vi verdsette naturen i penger? Nei, natur som konsept er ikke penger. Fungerende økosystemer er selve livsgrunnlaget vårt og har slik sett uendelig verdi. Men ja, deler av naturen omtales som penger, omformes til pengeverdi, høstes og selges, og er en essensiell produksjonsfaktor. Av og til tas naturen i bruk uten at den forringes. Andre ganger er det motsatt – for eksempel når urørt natur tas i bruk for å bygge hytter, veier, kraftanlegg med mer.

Daglig vurderes naturen som mindre verdifull enn inntektene fra hyttetomter, tømmer og skogsbilveier, utvinning av mineraler, kraftproduksjon og fiskeoppdrett. Det samme kan sies om offentlige prosjekter som veier og kraftlinjer.

Dermed har samfunnet – de som tar beslutningene – implisitt satt en pris på naturen gjennom beslutningene som tas. Naturen som bygges ned verdsettes i praksis lavere enn pengeverdien fra selve utbyggingen.

Samtidig ønsker myndighetene å snu trenden, og Regjeringen er i gang med lovendringer som vil styrke naturhensyn. Mens effekten på naturen av ett enkelt utbyggingsprosjekt kan virke beskjeden, er summen av all utbygging over tid svært problematisk. Samtidig er gevinsten av en utbygging ofte mer synlig, med sterke pådrivere i form av grunneiere eller bedrifter som tjener på utbyggingen. Dette skaper utfordringer.

Hvordan kan en naturavgift hjelpe? En slik avgift kan styre interessene i en retning som er bra for samfunnet som helhet og ikke bare for den enkelte. Mange samfunnsøkonomer mener at når vi snakker om verdi av natur, må vi «snakke samme språk» som de som tjener penger på natur.

Dette bidrar til å synliggjøre verdien av naturen for samfunnet i en måleenhet som samfunnet ellers forholder seg til. Det er blitt sagt at for økologer betyr «ingen pengeverdi» uendelig verdi, mens for økonomer betyr «ingen pengeverdi» null verdi.

Vi tilhører sistnevnte, og registrerer at med «ingen pengeverdi» på natur blir naturen lett usynliggjort og taper i beslutninger på ulike myndighetsnivåer.

Forringelse av naturen er en form for forurensning, og vi er vant med avgifter på forurensning i Norge. Hovedformålet med slike avgifter er å gjøre det mindre attraktivt å forurense – i dette tilfellet redusere lønnsomheten ved nedbygging av natur.

En naturavgift kan også bidra til å påvirke hvilke arealer som tas i bruk. I dag er det ofte billigst å bygge på jordbruksarealer, deretter i skog og dyrest på gamle industritomter. En naturavgift kan snu dette.

En naturavgift vil også dempe presset på saksbehandlere i kommuner og andre offentlige instanser. De økonomiske verdiene fra nedbygging av natur er av og til så store at det kan oppstå korrupsjon. Det er ikke lett å være saksbehandler for et hyttefelt i en kommune der alle kjenner alle. Være den som «nekter» naboen å bli millionær. Spesielt hvis en annen nabo har fått lov tidligere.

Inntektene fra en naturavgift kan brukes til å restaurere ødelagt natur i tråd med naturavtalen, og sikre at vi opprettholder naturmangfoldet og naturområder for framtidige generasjoner. En slik bruk av avgiftsinntektene kan også øke oppslutningen om selve avgiften.

Som nevnt har flere offentlige utvalg foreslått naturavgift, men de har i liten grad diskutert hvordan den bør utformes. Dette har vært brukt som motargument – det blir fort veldig komplisert dersom avgiften skal reflektere naturkostnaden av nedbygging for hvert enkelt areal. Arealer er forskjellige, og naturverdien avhenger av kvaliteter ved det enkelte areal.

Dette bør ikke være et hinder for en naturavgift. De fleste særavgifter reflekterer ikke nøyaktig kostnaden av handlinger vi ønsker mindre av. Dette gjelder avgifter knyttet til både miljø (bensin/diesel, NOx, SO2) og helse (alkohol, tobakk, sukker). Noen avgifter reflekterer i stedet et bestemt mål vi ønsker å nå (for eksempel klimamål), eller rett og slett et ønske om å redusere bruken av et skadelig produkt.

En naturavgift bør settes på et nivå som sammen med andre virkemidler gjør at Norge når målene i naturavtalen. Avgiften kan differensieres i tråd med ulike hovedkategorier av naturtyper. Avgiften bør også inkludere en klimakomponent knyttet til endret arealbruk.

Avgiften må betales ikke bare av private aktører, men også av kommuner (hyttefelt etc.) og offentlige instanser (veier, jernbane, kraftlinjer etc.). Avgiftsinntektene bør ikke tilbakeføres til kommunen der naturinngrepet gjøres, med mindre inntektene brukes til å restaurere annen natur.

Naturavgiften kan ikke stå alene, men må være er et supplement til andre virkemidler – som konsesjonsbehandling. De som søker konsesjon vil ofte ha mer detaljert informasjon om en utbygging, og vil ha beveggrunner til å overdrive gevinster og tone ned kostnader for å overbevise saksbehandleren.

Naturavgiften vil føre til at utbygger i større grad tar inn over seg naturkostnaden ved utbyggingen. Dersom arealet er essensielt for naturmangfoldet, bør vern uansett være løsningen.

Det siste året er vi blitt mer oppmerksomme på naturkrisen, blant annet som følge av naturavtalen. Avtalen skal følges opp, og det er på tide å vurdere også økonomiske virkemidler i kampen for naturen: Sett pris på naturen!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen