Rusdebatten – en analyse mens vi venter på enda en stortingsmelding

De som mener at nå går det altfor fort i ruspolitikken tar feil. Den offentlige samtalen om dette temaet har pågått i hvert fall siden 90-tallet, og bare å få på plass et sprøyterom tok veldig mange år.

Det hele har faktisk gått svært sakte, og det gjør det fortsatt. Noen er også fortsatt redde for selve debatten, med Olaug Bollestads KRF og Senterungdommen som de fremste representantene for denne leiren.

For mange var det faktisk ganske oppsiktsvekkende at det til slutt var en Høyre-mann som la fram noe som kunne ligne på en skikkelig rusreform for Stortinget. Og på deler av venstresida lever tanker som at «rusen ødelegger arbeiderklassen» fortsatt.

Heldigvis har de fleste på venstresida, i hvert fall Rødt og SV, for lengst forstått at noe av det mest ødeleggende for mange av de i arbeiderklassen som ruser seg, er at de i årevis har vært nødt til å enten gjemme seg bort, eller leve med å bli jaget og spylt rundt i gatene.

En ting de som ønsker avkriminalisering ofte møtes med, også fra venstresida, er at de er rusliberalere. Det er ofte feil. Jeg tror det er omtrent slik:

• Noen er faktisk rusliberalere. FpU er vel kanskje kroneksempelet på det, de er opptatt av individets frie rett til å ruse seg. Det er jo et argument det også, men for de fleste temmelig uvesentlig. Det er nok også kontraproduktivt for å få med seg folk på en endring.
• Noen fremstår som rusliberalere uten at de egentlig er det. Det kan skyldes at de er veldig åpne med egne erfaringer, eller at de bare blir så engasjerte at argumentasjonen går litt raskt i svingene og derfor blir uklar.
• Så er det mange som argumenterer åpent og veldig godt for at det faktisk er den beste løsninga for samfunnet som helhet, totalt sett, men allikevel blir avfeid som rusliberalere. Og det er nok her det største problemet ligger, tror jeg.

På andre politikkområder er det vanlig med evalueringer av måloppnåelse, og i hvert fall at man forholder seg til et minimum av den vitenskapelige kunnskapen som finnes. Bent Høie gjorde et hederlig forsøk, men ble stemt ned. Fortsatt er det moralske følelser og frykt som styrer dette politikkområdet.

De moralske følelsene bør vi legge fra oss, og ideen om at man alltid må trues med straff for å ta de rette valgene trodde jeg selv kristenfolket var i ferd med å bli ferdig med. Frykten må vi ta litt mer på alvor, fordi den er ganske forståelig med tanke på hvor lenge denne tenkemåten om de som ruser seg har kommet til å prege det norske folk.

Og at ungdommen skal ruse seg er det jo ingen som ønsker seg. Alt tyder imidlertid på at 95 % av dem ikke gjør det, og jeg synes vi skal tillegge dem såpass mye av en egen vurderingsevne at ikke alt dette handler om at narkotika er ulovlig etter straffeloven. Og hvis det virkelig er slik at bare debatten i seg selv gjør at ungdommen oppfatter at det nå er fritt fram for alt av rusmidler, så har vi rett og slett gjort en for dårlig jobb med å oppdra dem som gode og tenkende samfunnsborgere.

Selv mener jeg i hvert fall, uavhengig av partipolitikk, at vi må videre ut av justissporet, og videre inn i helsesporet når det gjelder rusbruk. Og det bør ikke bare gjelde for de som sitter verst i det. Det er ingen god grunn til at vi skal vente helt til folk har blitt avhengige og tunge rusbrukere før vi går over til de mer omsorgsfulle tiltakene.

I tillegg må prinsippet om likhet for loven gjelde også på dette området. Å straffe rusbruk ulikt for ulike deler av befolkninga minner faktisk ganske mye om Listhaugs forslag om «Ghettolover», hvor folk på for eksempel Mortensrud skal straffes strengere enn folk på Røa for den samme kriminaliteten. Det er veldig mange grunner til at vi ikke kan holde på slik, og bare det at hvordan dette skal løses er noe som må utredes sier sitt om at det ikke er en farbar vei.

Samme hvor mye tiltro man måtte ha til politiet, er de i hvert fall ikke i stand til å på stedet diagnostisere om et menneske er rusavhengig eller ikke. Og er man opptatt av signaleffekter, så vil jeg minne om at kriminalisering også medfører en negativ signaleffekt: At de som ruser seg, de skal straffes, for det er slik vi hjelper dem.

Mens vi venter på nye utredninger og kunnskapsinnhentinger bør vi alle tenke gjennom om det er et slikt menneskesyn vi har lyst å lære bort til ungdommen vår.